Unntak: Fortsetter vi i samme spor som i dag vil trolig det meste bygd i vår levetid, kanskje med unntak av operaen i Bjørvika, være revet når våre barnebarn når yrkesaktiv alder, skriver Daniel Johansen. Foto: VEGARD EGGEN, Adresseavisen

Sintef-forskeren Sveinung Nesheim publiserte 29.07 i NRK Ytring en kritikk av tilstanden på samtidsarkitekturen.

Kjernen i Nesheims argumentasjon er at vår tids fokus på miljøgevinsten ved nybygging ikke er bærekraftig.

Vi forurenser langt mer enn vi sparer gjennom produksjon og bygging av energieffektive hus. I tillegg har husene så dårlig holdbarhet at de trolig ikke vil holde lenger enn et par generasjoner. Dette til forskjell fra den eldre bebyggelsen i mur og tre som, på grunn av sin bestandighet, har tjent sine beboere fra 100 til 200 år.

LES PÅ PLUSS: Grått går på helsa løs

Det forhold at 40 prosent av verdens energiforbruk går til produksjon av byggematerialer og bygging viser viktigheten av å bevare det varige heller enn å rive det ned og bygge nytt. I alle fall dersom man har en ærlig målsetting om å redusere verdens energiforbruk.

Et annet forhold Nesheim berørte var hvor liten prosent av kostnadene som i dag brukes på de formale dimensjonene ved et bygg. Når debatter om kvaliteten på samtidsarkitektur dukker opp, skylder ofte byggebransjen på de nye forskriftene som årsak til at man sparer inn på de estetiske grepene. Dette er utvilsomt en del av sannheten, men Nesheim viste også i sin artikkel til hvordan det forventede overskuddet av byggeprosjekter i dagens Norge har skutt i været. Fra å ligge på rundt fem prosent for et par tiår siden ligger det forventede overskuddet blant de store utbyggerne i dag på 20 prosent.

Denne utviklingen har gjort byggherrene rikere og de nye byggeforskriftene gir kjøperne større sikkerhet. Den store taperen er miljøene som nybygget ble reist i og menneskene som bor der. Det er fra potten som var myntet på fellesskapets blikk og på bybildet at statens forskrifter og byggherrene tar sitt. Det er ikke vår tids stil som er årsaken til at så mye av nybyggingen er et sørgelig skue. Rammevilkårene for arkitekturen har blitt så trange at forskrifter og profittjag i større og større grad fortrenger formen og varigheten i samtidsarkitekturen. Det finnes naturligvis hederlige unntak, men disse drukner i mengdene av kortlevde billighus.

LES PÅ PLUSS: Husfargen ingen privatsak

Skal vi klare å gjenreise en arkitektur som formmessig tar sine omgivelser på alvor og er så varig som tiden krever må vi tørre å utfordre etter Nesheims oppskrift. Både byggeforskriftene og byggherrer må settes under hardere press for å få kanalisert mer kapital over i bygningenes form og varighet.

Staten utfordres i altfor liten grad på om pålagte tiltak ved bygging faktisk gir den effekten som er tiltenkt. Dette gjelder både brann-, ventilasjons- og energiforskrifter. Pålagte tiltak som kun gir poenger, men ingen reell effekt, stjeler kapital fra satsningen på bygningens varighet og estetikk, uten at det faktisk gir noen reell verdi tilbake. Dette er en meningsløs prioritering. Skal man gjenvinne kvalitet i samtidsarkitekturen må dagens forskriftsregime utfordres langt hardere.

I dag utfordrer politikerne sjeldent eller aldri byggherrer når disse tegner grensen mellom god og dårlig butikk. Dette til tross for at man bare for to tiår siden så på en fjerdedel av dagens forventede overskudd som god butikk. Byggebransjen får lov til å uttale seg som autoriteter i det offentlige ordskiftet om hva som er smertegrensen for å kunne realisere byggeprosjekter. Hvor mye forventet overskudd byggherrene vil ha for å starte opp et byggeprosjekt angår derimot ikke allmennheten lenger. Privatiseringen av denne delen av samfunnsutviklingen må opphøre.

LES PÅ PLUSS: – Arkitektur gjør byen attraktiv

Byggherrene må i langt større grad utfordres når man diskuterer rammebetingelsene for bygging. Man kan ikke kreve av noen at de skal drive forretning uten lønnsomhet, men i byggebransjen har jaget etter økt lønnsomhet blitt så stort at det fortrenger kvalitet og går på tvers av samfunnsinteressene. I slike situasjoner er det legitimt å legge begrensninger på hvor mye man kan kutte i kvalitet og varighet av hensyn til egen profitt uansett hvilken side av politikken man tilhører.

Kvaliteten på samtidsarkitekturen holdes i dag nede av et tohodet troll satt sammen av en ukultur i utbyggerstanden og av statens forskriftsregime. Det er av tverrpolitisk interesse at man evner å høyne kvaliteten og varigheten på det vi bygger. Skal politikerne klare å handle må fløyene evne å gjøre det de er dårligst til.

Venstresiden må tørre å utfordre offentlige forskrifter og høyresiden må utfordre inntjeningsmulighetene til de rikeste.

Tør de det kan vi kanskje begynne bevegelsen mot en arkitektur som blir stående igjen også når vi er borte.

Fortsetter vi i samme spor som i dag vil trolig det meste bygd i vår levetid, kanskje med unntak av operaen i Bjørvika, være revet når våre barnebarn når yrkesaktiv alder.