Fra flere hold kommer det signaler om at nedgangen i norsk økonomi ikke vil gå over og ikke blir like enkel å håndtere som finanskrisen i 2008–2009. Den gangen havnet norsk økonomi i en liten nedtur fordi det skjedde dramatiske ting i verdensøkonomien. Virkningene av krisen ute gikk raskt over her hjemme og ble omsatt i ny og forsterket vekst.
Kan vi tro på samme hell nå? At det blir en nedgang som går over nesten smertefritt? For Norges del er det én viktig faktor som er annerledes i dag enn under finanskrisen: Den gang hadde Norge stor nytte av at oljeprisen var høy. Det ga inntekter som gjorde det mulig for finansminister Kristin Halvorsen (SV) «å trekke gullkortet», det vil si bruke litt av flommen av statens oljepenger for å holde aktiviteten oppe. Nå har oljeprisen falt. I 2008 hadde Norge et rekordhøyt overskudd på statsbudsjettet. Det som gjør klassisk motkonjunkturpolitikk mer utrygt denne gangen, er at det ikke er utsikter til at de dårlige tidene går over.
Arbeidsledigheten i tall
På et frokostmøte i Trondheim denne uken manet Elisabeth Holvik, sjeføkonom i Sparebank 1, til forsiktighet i statens pengebruk. Hun advarte om at motkonjunkturpolitikk kan skape samme situasjon som på 70-tallet, da finansminister Per Kleppes såkalte Kleppe-pakker skapte inflasjon og bobler i økonomien i lang tid etterpå. Holvik, i likhet med andre økonomieksperter, er skeptiske, på grensen til å være pessimister, på norsk økonomis vegne. Holvik peker på at Kinas enorme vekst sørget for høy pris og etterspørsel etter olje, mens billige varer fra Kina samtidig holdt prisstigningen lav. Når Kina trolig ikke har like store muskler som tidligere, blir utsiktene selv for Norge mye dårligere enn de var.
På toppen av at vi ikke lenger kan basere oss på høy oljepris, har norske husholdninger og kommuner satt seg i gjeld. Holvik peker at det er paradoksalt at fra 2001 til nå, gullårene der staten aldri har hatt det bedre, er husholdningenes gjeld blitt doblet. Kommunene ligger ikke langt bak. Det gjør at både husholdninger og kommuner er dårligere rustet til å tåle langvarige svake økonomiske konjunkturer. Lav rente hjelper, men ikke personer som mister jobben, må flytte, eller de mange kommunene som allerede har stram økonomi og som derfor er uforberedt på nedgang i skatteinntekter.
Politikere som i disse dager snakker varmt om nye kostnadskrevende velferdstiltak kan komme til å møte en tøff hverdag etter valget. Hvis utviklingen fortsetter med samme kraft og kurs som i de siste månedene og ukene, vil kommune- og fylkespolitikere allerede i høst streve med å få budsjettene for 2016 til å henge sammen, og det før valgløftene er saldert og lagt inn i budsjettene.
Forutsetningen for at Trondheim kommune skal ha råd til å betale flere helsesøstre og ansette sykepleiere på alle sykehjemsavdelinger er for det første at de sykepleierne finnes. For det andre at pilene peker oppover. Nå peker de nedover, og kan komme til å gjøre det lenge.
Kostbare valgløfter synker i dise dager i verdi i takt med at arbeidsledigheten øker.