Jeg er stor fan av bussen. Egentlig synes jeg at alle skulle tatt buss. Det er bra for miljøet og vi slipper alle bilene som fyller opp byen. Det er sosialt og tenk på alle de nye menneskene vi kan bli kjent med. Buss er genialt. Det er bare et men, og det er ikke så rent lite heller: Jeg trives ikke noe særlig på bussen.

Les også: Fire ting en svenske mener er bra med Norge

Det er varmt og trangt og jeg får utfordret intimgrensene mer enn jeg ønsker. Ikke får jeg hørt på politisk kvarter om morgenen og det er nå en gang et pes å dra med seg melk og brød hjem. Men det verste er at jeg blir bilsyk. Bare jeg ser på mobilen (og det gjør jeg stort sett hele tiden) så blir jeg svimmel. Jeg forbanner svingene og teller sekunder til dørene åpner og jeg igjen kan stige ut i frisk luft. Som om ikke det er nok så har bussen en ekkel tendens til å gå nøyaktig 30 sekunder før jeg har kommet. Det er lite som er så trist som å se bakenden på siste bussen hjem trille bortover Kongens gate.

Les også: Bob Geldof, Bondevik og jeg

Med jobb i byen er det slutt på den klimaslemme (men akk så deilige) praksisen med å kjøre matpakka til jobb. Politisk korrekt som jeg er så sitter det langt inne å innrømme at jeg har elsket å sitte alene i bilen, synge høyt og svippe innom butikken. Helst vil jeg at alle andre skal ta bussen så jeg slipper å stå i kø. Nå er plutselig bussen blitt en del av min nye hverdag. Skal den hverdagen bli god må jeg rett og slett lære meg å elske bussen.

Kjære buss. Alt er ikke som det skal mellom oss, men jeg lover å skjerpe meg. Jeg har vel strengt tatt ikke noe annet valg.

Les også: Byens best bevarte hemmelighet