Den siste halve timen har Espen trimmet seilet på fembøringen, nå balanserer han sneipen i kjeften og stamper seg over dørstokken til løftingen, det lille rorhuset.
–Friheten. La oss snakke om friheten.
–Ok.
–Friheten er et helvete! Jeg sliter med å venne meg til den!
Espen husker ikke hvor mange ganger han har sittet inne, men til sammen er det tolv år siden 1998.
Nå er han på seiltokt ytterst i Trondheimsfjorden sammen med elleve straffedømte og noen frivillige, en årlig tur arrangert av Røde Kors i samarbeid med Fosen folkehøyskole.
De fleste av de straffedømte er såkalte gjengangere, personer som har gått ut og inn fra soning de siste årene.
Det er flere tusen av dem i norske fengsel.
–Men her ute på sjøen er det ingen forskjell på oss, vi er alle like udugelige til å seile, ler Stian Estenstad.
Han er en tidligere fengselsbetjent fra Melhus som de siste elleve årene har bygd opp Nettverk etter soning i Oslo,som gir straffedømte hjelp i overgangsfasen mellom fengsel og frihet, en overgang som kan være brutal for mange.
Nå bistår han Sør-Trøndelag Røde Kors i å bygge et tilsvarende nettverk i Trondheim.
Som fengselsbetjent opplevde Stian en kriminalomsorg som var veldig opptatt av straff, men mindre opptatt av tilbakeføringen til samfunnet.
–Det er mye som er bra, og vi er på riktig vei, men det er fortsatt svært mye i kriminalomsorgen som ikke fungerer, sier han.
–Spørsmålet er hvorfor det ikke investeres mer i å få disse personene tilbake i samfunnet. Fortsatt er det sånn at de fleste ikke kommer styrket ut av fengselet, selv om dette er en målsetting fra Kriminalomsorgen. De største problemene oppstår når de kommer ut.
Espen. Angsten
Espen er 53. Han snakker lavt, men ordene som blander seg med bølgeslagene kan fylle setninger i en krimroman. Narko. Smugling. Isolasjon. Dyp angst.
Som tolvåring solgte Espen poteter på dørene i Bergen for å finansiere morens hjelpepleierutdanning. Faren var alkoholiker, en lasaron, sier han, mens Espen selv hadde ADHD, en diagnose han fikk stilt først mange år senere, i fengselet.
Som speditør i et transportselskap ble Espen spurt om han ville hente noe hasj i Nederland for en kamerat. Så ballet det på seg. Helt til han satt på toppen av et nettverk med sjåfører som smuglet store mengder hasj og amfetamin. Espen var aldri drevet av penger, sier han. Han var trigget av spenningen. Av å få det til. Av å lykkes.
–Men fengselsoppholdene har ført meg tilbake til stadiet til en sekstenåring.
–Hvordan da?
–I fengselet trenger du knapt å stå opp om morgenen, og i et system hvor du ikke engang får bestemme fargene på dine egne truser, smuldres identiteten din opp til noe du ikke kjenner igjen. Jeg, som hadde gått på dørene og solgt poteter fra jeg var guttunge, som var en sosial fyr som hadde kjørt vogntog gjennom Europa og gått fra toller til toller for å fikse ting, ble besatt av dyp angst. Skulle jeg kjøpe Rizla sigarettpapir, begynte jeg å svette om hun i kassa ikke hadde Rizla, men kun en annen type papir, og jeg ble gjennomvåt av svette hvis noen satte seg ved siden av meg på bussen. Etter fire måneder i frihet maktet jeg ikke mer. Jeg bakket ut av jobben, lukket meg inne i leiligheten hvor jeg begynte å ruse meg igjen. Jeg følte meg tilbakestående.
–Men dette var et resultat av din kriminelle virksomhet?
–Jeg forventer ingen medlidenhet, jeg snublet meg selv og anklager ingen, men alt har en historie, og innerst inne er jeg en snill fyr som kun ønsker å bli en vanlig borger. Poenget mitt er at dersom samfunnet mener noe med kriminalpolitikken, så er det jo lurt å gjøre de riktige tingene for at flest mulig av oss skal kunne komme tilbake til samfunnet, i stedet for at vi går tilbake til de kriminelle miljøene som vi kjenner.
Gjengangerne. Isolasjon og rus
I løpet av ett år er det rundt 11 000 innsatte i norske fengsler. Nesten halvparten ender opp med tilbakefall, og prosentandelen øker for hver gang en blir tatt for nye lovbrudd. Mange gjengangere sliter med rus og psykiske problemer.
–Det burde være en brosjyre som fulgte med deg når du ble satt fri om hva du må gjøre, sier Espen.
Stian sier mange straffedømte peker på det samme, de møter et samfunn som oppleves som kaotisk. Friheten ble så vanskelig for Espen at han en dag i 2011 arrangerte sin egen pågripelse.
–Jeg var sikker på at jeg ble avlyttet og avtalte derfor på telefon å hente noe stoff i Oslo. Jeg la 86 gram kokain i bilen. Jeg oppdaget spanerne og håpet de ville stanse meg. To år ute var mer enn nok for meg, og jeg hadde tatt to overdoser. Jeg ville leve, men det var et rop om hjelp. Jeg fikk ni måneder ubetinget, og det fengselsoppholdet reddet livet mitt. Fengselet er ikke noe godt sted, men det er i alle fall et trygt sted.
Espen mener det er blitt verre i fengslene etter 2010. Systemet er pint, sier han, med betjenter som møter veggen. Han kaller fengselet en fabrikk.
–Når du sitter inne, vet jeg i alle fall hvor du er, sa moren min de siste gangene jeg ble buret inne.
Friheten. En pakke med problemer
Stian beskriver det som et slags kastesamfunn hvor du som straffedømt merkes, selv om du ønsker å forandre livsstil. Han kaller
det en pakke med problemer: Sosial angst. Mangel på sosial kompetanse. Manglende sosial status.
–Med en hullete cv skal du inn i en verden hvor du må ha fagbrev for å vaske gulv, og mange tidligere kriminelle bygger en virkelighet av hvite løgner. Det første som skjer når du får en adresse er at kreditorene har et sted å sende regningene. Små beløp er gjennom årene blitt til store beløp, og for mange oppleves det meningsløst å jobbe når hele lønna forsvinner i gammel gjeld.
Åtte av ti straffedømte får gjeldsproblemer når de slipper ut fra soning og mange lever under fattigdomsgrensa. Nettverk etter soning i Oslo har én ansatt og tretti frivillige som jobber med et gjeldsprosjekt for å hjelpe straffedømte.
–Å rydde opp i gjelda er helt avgjørende for at du skal komme deg videre. Nav er lovpålagt å gi gjeldsrådgivning, men vi har folk i nettverket som har stått på venteliste i over to år, og mange trenger så tett oppfølging at de blir for ressurskrevende for et Nav-kontor. Likevel får vi ikke en krone i støtte fra Arbeids- og velferdsdirektoratet for det arbeidet vi gjør for disse personene, sier Stian.
Etter 15 års arbeid med tilbakeføring av straffedømte opplever han et ettervern som fungerer dårlig. Systemene snakker ikke sammen, sier han, og de løslatte er avhengig av å komme i kontakt med gode hjelpere.
Nav Stat har ansvar for pengestøtte og attføring. Nav kommune for boliger og helse. Skal du ha tilbake førerkortet, er det tingretten du skal henvende deg til. Stian kaller det et fragmentert hjelpeapparat hvor du må være ressurssterk for å få den hjelpa du har krav på.
Han ønsker seg et slags tilbakeføringssenter, gjerne drevet av frivillige organisasjoner.
Ettervernet. De frivillige
–Det offentlige stenger klokka fire, men det frivillige fungerer også etter stengetid. Men dette arbeidet bør finansieres av det offentlige, sier Stian.
Flere organisasjoner som Wayback, Frelsesarmeen og Bymisjonen driver arbeid for å hjelpe straffedømte. Nettverk etter soning, som drives av Røde Kors, er det største ettervernet i landet med 150 frivillige bare i Oslo. Her følger nettverket opp 240 straffedømte og deres familier.
–Det er like mange som sitter i Halden fengsel. I Kriminalomsorgen er det nesten like mange ansatte som innsatte, mens det forventes at vi skal gjøre jobben for knapper og glansbilder, sier Stian.
En lukket fengselsplass koster rundt 2700 kroner i døgnet eller rundt én million kroner i året. Om en regner om kostnadene i Nettverk etter soning er døgnpris for hver deltaker 71 kroner og 50 øre døgnet. I fjor engasjerte Røde Kors Vista Analyse for å tallfeste hva samfunnet spares for hvis en gjennomsnittdeltaker i nettverket blir en lovlydig borger.
–Hvis en kriminell går inn i fast arbeid, vil det i løpet av tjue år spare samfunnet for mellom femten og tjue millioner kroner. Du
trenger ikke være rakettforsker for å se samfunnsøkonomien i det frivillige arbeidet, sier Stian.
I Oslo driver Nettverk etter soning Nettverkshuset og et stort spekter av ulike aktiviteter, både i fengslene og etter soning. Foruten én til én- oppfølging kan deltakerne delta i rundt 15 ulike aktiviteter i løpet av ei uke.
–Vi trenger minst seks millioner kroner bare i Oslo, egentlig ti millioner kroner, for å drifte ordentlig, men vi får under to millioner kroner i offentlig støtte. Dette er penger vi må søke om hvert år, og vi får sjelden svar før vi er midt i et budsjettår, noe som gjør det nesten umulig å planlegge. Jeg må bruke to stillinger på å tigge legater, fond og stiftelser om penger.
I Danmark er det annerledes.
I Århus har Røde Kors opprettet et tilsvarende nettverk, og danske myndigheter har garantert for fire års drift i fem danske byer.
–Hver dag ser vi mennesker i nettverket som får orden på privatøkonomien, som får jobb og boliglån, som kommer seg ut av tungt rusmisbruk og kriminalitet. Ved å bruke penger på dette arbeidet kan soningskøene reduseres drastisk, og samfunnet vil spare enorme summer, sier Stian.
Han ser på seg selv som en gründer.
–De fleste kriminelle er ikke idioter, sier han, å være kriminell handler jo ofte om å være smartere enn systemet. Nå ønsker Stian å etablere nye bedrifter hvor tidligere kriminelle kan jobbe.
I fjor startet Nettverk etter soning Red Bike, som begynte som et sykkeltreningstilbud for innsatte, i samarbeid med en produsent av sykkelruller. Det første sykkelrittet ble arrangert i Oslo fengsel, hvor hundre ryttere, både innsatte og syklister utenfor, syklet mot hverandre foran storskjermer som viste hvordan de lå an i rittet. I år deltok 200 ryttere.
Mange innsatte har fått sykkel som treningsform, en mer positiv trening enn den tradisjonelle styrketreningen som i fengslene kan virke negativ i forhold til holdninger.
Men Red Bike er mer enn trening. Det er også et forretningskonsept.
I Oslo Fengsel er det åpnet sykkelverksted, og planen er at Red Bike skal bli en landsomfattende sykkelverkstedkjede bemannet av tidligere kriminelle. Stian sier han vil lage arbeidsplasser for folk som ellers ville stjålet bilen din.
Derfor er en direktør med på deler av dette seiltoktet.
Toppsjef. Med tro på tidligere kriminelle
Før jul leste Ståle Gjersvold, konsernsjef for Trønderenergi, en artikkel i Dagens Næringsliv om en pensjonert direktør som gjennom Nettverk etter soning var blitt kompis med en tidligere kriminell. Sammen bygde de ei hytte i Nordmarka.
–Det var to forskjellige liv, men likevel så mye likt. Vennskapet mellom dem rørte meg, sier Ståle.
Han kontaktet Røde Kors for å bli frivillig kontakt, men av Stian fikk han vite at det ikke fantes noe slikt nettverk her oppe. I ettertid har Trønderenergi blitt en samarbeidspartner for å etablere Nettverk etter soning i Trøndelag.
–Vi har samfunnsengasjerte ansatte og dette er et prosjekt hvor alle kan involvere seg. Dette er en god måte å få brukt engasjementet som ligger i organisasjonen, og at vi som bedrift kan vise hvordan vi tar samfunnsansvar i praksis, sier Ståle.
Nå vil Trønderenergi etablere bedriften Hel Ved i samarbeid med Røde Kors.
Hvert år bruker norske energiselskaper en halv milliard kroner på å rydde traseene under kraftlinjene for skog og kratt, og det meste av trevirket blir liggende og råtne. Planen er at Hel Ved skal levere anbud på rydding av traseer, og der hvor det er mulig gjøre trevirket om til ved som kan selges. Hele poenget er at Hel Ved skal gi fast arbeid til gjengangere som kommer ut av fengselet, fordi fast jobb er viktigste suksessfaktor for å komme tilbake til samfunnet.
Prosjektleder Kristine Fredriksen i Trønderenergi har fått jobben med å gjøre ideen om til en bedrift.
–Du løser et problem, rydding av skog, ved å løse et annet problem, arbeid til straffedømte. Det er bra for samfunnsøkonomien, enkeltmennesket, kulturlandskapet og for miljøet. Ideen er fantastisk og vi tror potensialet er enormt. Et slikt selskap kan også utføre skogrydding langs jernbanelinjer og veinett, og hos grunneiere som ønsker hjelp med å rydde kulturlandskapet.
Om noen dager starter Trønderenergi og Røde kors et forprosjekt i skogen. Suksessfaktoren ligger i at selskapet er økonomisk
bærekraftig. Det langsiktige målet er at et overskudd fra Hel Ved skal brukes til å lage nye arbeidsplasser for straffedømte.
–Det er litt tilfeldig hvor vi havner her i livet, vi kunne sikkert også havnet på den andre siden, sier Ståle.
Ni år. Fengselet ødela meg
En som havnet på andre siden er Bonka, vi kaller ham Bonka fordi han ikke vil ha navnet i avisen av hensyn til familien. Den siste timen har han ligget ute på dekk uten å si noe.
–Mediterer du?
–Nei, jeg tenker.
–Hva tenker du på?
–Alt og ingenting. Sitter du lenge i fengsel, får du en del dårlige vaner du ikke klarer å kvitte deg med.
–Hvordan da?
–Jeg tenker mye negativt, jeg tenker at alt er galt, og så ruller ballen. For meg er de skadelige tankene blitt det trygge, noe jeg kjenner igjen og vet hva er. I fengselet er det ikke mange du kan snakke om tankene dine med, du kan ikke stole på noen. Forteller du om dine egne svakheter, kan du regne med at det brukes mot deg.
–Det er vel endel av straffen?
–Staten tenker straff, og det er helt på sin plass, jeg har fortjent straffen, men systemet fungerer ikke hvis målet er å forberede meg på å bli en god og lovlydig borger.
Bonka satt på toppen av et system som smuglet narkotika fra Europa. Han tjente store penger, utenkelig mye, sier han, men ingen i familien visste hva han drev med, de trodde han jobbet i restaurantbransjen.
–Jeg tenkte ofte at nå går det til helvete, nå blir jeg tatt, og det var en enorm lettelse da det skjedde. Jeg orket ikke mer. Familien min har et strengt forhold til kriminalitet, de kjører ikke en gang på rødt lys, og det jeg drev med, var jo helt feil mot alle.
Bonka har to dommer på til sammen 13 år. Han slipper ut etter ni. Det er snart.
–Jeg har sittet syv år i «delvis isolasjon», de kalte det ikke isolasjon fordi jeg fikk én time besøk hver uke, kunne snakke tjue minutter i telefonen og fikk en times luftetur i døgnet. Ellers var jeg på cella. I syv år! Er det rart jeg føler meg ødelagt!
Bonka kaller seg soningsskadd, fengselet har ødelagt ham som menneske, sier han, og det eneste han er blitt flinkere til er å dømme seg selv.
–Det finnes mange gode betjenter som er stolte av jobben sin, men etter noen år formes alt for mange til cowboyer. Spør du om hjelp, får du beskjed om at de ikke har tid, samtidig som de leser avisen og drikker kaffe foran øynene på deg. Det er så mye arroganse, så mye trakassering, og en egen kommisjon burde vært satt ned for å gjennomgå fengselssystemet. Jeg er redd de vil finne verre ting enn hva Gjørv-kommisjonen fant da den undersøkte politiet etter 22. juli.
Bonka sier han har mye temperament, stress, og han medisineres for dyp depresjon. Selvmordstanker.
–Jeg frykter ikke det kriminelle miljøet, men jeg frykter friheten og det er et paradoks med tanke på hvordan fengselet fungerer.
–Mange som deg havner tilbake i kriminalitet?
–Det skjer ikke med meg, familien min har gjennomgått altfor mye allerede.
–Hva er alternativet?
–Å prøve så godt det går an. Og den dagen det ikke går lenger, kan jeg avslutte det hele.
Bonka sier han har gjort et regnestykke.
Selv har han kostet samfunnet ni millioner kroner bare i straff, og det gikk kun et halvt år før den første i hans egen gjeng var tilbake bak murene.
–Nå er seks av dem tilbake i fengselet, alle med dommer mellom ni og 16 år. Denne gjengen alene har kostet samfunnet over hundre millioner kroner. Bare i straff.
Foran på dekk er Monica og Montana. Monica og Montana bor begge i en overgangsbolig som skal hjelpe dem til en gradvis tilbakeføring til samfunnet i form av bo-, arbeids- og sosialtrening. En innsatt kan søke om overgangsbolig på slutten av soningen hvis de har skoleplass eller jobb.
Snart fri. Foran på dekk
Monica ler og sier Montana er et av de råeste menneskene hun kjenner. Montana sykler, løper, driver med yoga, squash, styrketrening, bryting, hockey og rugby, og nå skal han snart begynne med klatring.
Men nå ligger Montana langflat og sier han har det helt suverent.
Men i går kveld løp han fra butikk til butikk like før det stengte for å skaffe seg støvler, sydvest, regnklær, redningsvest. Og aller innerst, under undertøyet, en våtdrakt! Alt for under et par tusen spenn, ler han.
Monica forteller om Holmenkollstafetten da hun tok over stafettpinnen fra Montana, og hun harket seg gjennom den fire hundre meter lange etappen mens Montana løp sammen med henne for å motivere, og da hun leverte pinnen til en annen løper, løp Montana videre og helt hjem til frigangshjemmet på Sandaker.
–Montana er gal, han har så mange ressurser og er den fødte atlet, mens jeg er født trassig. Så ler Montana, og Monica sier de skal sykle Gjøvik - Oslo sammen.
–Montana sykler på tandem med en blind kompis bakpå, og den blinde mannen vil egentlig sitte bak meg på sykkelen! Ikke faen, sier jeg, og da sier han at jeg ikke skal undervurdere at han ikke ser. Men han skal fanden ta meg ikke undervurdere at jeg ser!
Monica er en gjenganger, det er sjuende gangen hun sitter inne. Til sammen over tre år i fengsel. Kjøp og salg av knark, sier hun.
Monica ble hektet på amfetamin da hun var 14. Nå er hun 51. Ungdomstida var kul den, sier hun, men det er ikke hennes skyld at hun overlevde.
–Når ingen forteller deg hva som er gærent, da blir det i lengden ganske gærent, sier hun.
Hun fikk tidlig både mann og barn, men hun var gladere i å ruse seg enn å ha unger.
–Den største gaven jeg ga ungene mine, var å overlate ansvaret for dem til andre. Jeg fiksa det ikke. Men jeg har grått masse blod.
I voksen alder ble Monica hektet på heroin, men hun kom seg ut av både heroinmisbruket og metadon-helvetet. For ti år siden fikk hun ordentlig kontakt med ungene, og nå er det på tide å være mamma for dem, sier hun.
–Det er ikke en ting jeg ikke vil gjøre for dem, og om noen dager får jeg friheten tilbake, wooooow!
–Hvordan blir det?
–Jeg skal vise de som er nær meg at jeg kan. Jeg gleder meg stort!
Drømmen. En liten kafé
I fengselet har Monica tatt flere videregående fag, hun har startet i kokkelæra, og planen er å ta fagbrevet om et par år. Drømmen er et lite lokale på Grünerløkka med fire små bord hvor hun kan selge enkle retter og råvarer som ryper, elg, rådyr og økologiske grønnsaker. En sånn butikk kjedene har tatt livet av, sier hun, hvor det også er mulig å krite litt.
–Og så vil jeg lære å spille gitar. Og så skal jeg strikke inn i ville helvete. Jeg strikket ni gensere sist jeg satt inne.
–Det skapes et bilde av fengselet som et luksusopphold?
–Hallo, det er da ikke luksus å ha en tv, kunne dusje hver dag og få lov til å strikke! Det er frihetsberøvelsen som er straffen, ingen som ikke har sittet på ei celle vet hvordan det er å sitte i fengsel. Du kommer inn og det er 23 timer på cella og én time lufting! Lufting! Som om du er ei bikkje! Du hører dører som åpnes og stenges igjen. Stemmer. Rop. Det er mange som tørner tulling i fengselet. Men så finnes det bedre avdelinger og bedre fengsler hvor det er et fellesskap mellom de innsatte og ansatte. Fengselet er også et trygt sted, men over tid kan det være svært ødeleggende.
–Hvilke holdninger møter deg utenfor?
–Mange er skeptiske, men jeg tror jeg vinner mye på å være ærlig. Men, herregud da mann, jeg kan jo så mye om livet, og jeg kan jo være ei manipulerende kjerring som sitter her full av sykdommer og dårlige holdninger og som ljuger deg huden full. Og kanskje stjæler jeg fra deg mens jeg snakker med deg også, hehe. Men egentlig er jeg snill mot alle, jeg, og det er litt derfor jeg sitter her også. Jeg handlet med dop, men det endte jo med at jeg ga bort til alle som trengte det.
–Mye gjeld?
–Jeg har 250 000 kroner i tullegjeld til Telenor og sånne
greier. 15 000 kroner i tv-lisens, de gir seg jo ikke, og det verste er at jeg
har 15 000 kroner i gjeld til Sats! Jeg tror jeg dauer, haha, men jeg meldte meg vel inn for at ungene skulle få sånn vervepremie. Regningene har jeg betalt på den måten at jeg har lagt dem nederst i søppeldunken.
–Hva med gjeld til privatpersoner?
–Jeg har 300 000 kroner i gjeld til tre personer som solgte dop. En av dem fortalte meg nylig at han hadde tatt en bachelor i økonomi, det er jo ikke alle knarkerne som er idioter, mange av dem er jo ganske smarte, og da jeg hørte det, sa jeg at han bare kunne drite i de pengene. I dette miljøet skylder alle noe til hverandre, og hadde det vært meg, ville jeg sagt: «Jasså, du har kommet deg ut av det, da skal jeg ikke ødelegge for deg!» Men det finnes jo idioter der også, men de får bare komme, av meg får de ikke ei krone.
–Anger?
–Jeg angrer ikke så mye på det jeg har gjort, men jeg angrer at jeg ikke tok fatt i det tidligere. Jeg skulle gjerne studert arkeologi, det er for sent nå, men tar jeg tak i livet mitt nå, kan det gå veldig bra. Men jeg tør ikke tenke på hvordan det kunne gått om jeg ikke hadde bra folk rundt meg. Jo mer jeg har vært utpå, jo mer har mamma og døtrene mine stilt opp. De har kjørt etter meg på natta og plukket meg opp på de verste stedene, det er ikke en ting de ikke vet om meg. «Det er ikke så ille som du tror,» sa jeg til mamma da jeg ble arrestert sist gang. «Jeg tror det er mye verre, jeg», sa mamma. Jeg elsker mamma, hun er det sterkeste mennesket jeg vet om, uten henne og døtrene mine hadde jeg ikke levd. Her om dagen la en av døtrene mine ut ei melding på Facebook: «Mamma er i gang med å skape seg et nytt liv, og nåde dem som drar henne ned igjen!»
–Har du skyldfølelse, mye dårlig samvittighet?
–Der er jeg ganske kynisk. Jeg har solgt amfetamin, ja, men hadde de ikke kjøpt av meg, ville de kjøpt av noen andre. Og jeg har ikke solgt dritt som de har daua av.
Diktet. Landskap innenfra
Monica sier hun også vil bruke friheten til å reise. Vietnam. Afrika. Kambodsja. Dessverre kommer hun ikke inn i Australia, der er det nulltoleranse for straffedømte. Litt merkelig, ler hun, i et land som er bygd opp av kriminelle.
Nå er sola en bolle av stål bak skyene, og vinden raker de irrgrønne bakkene på land med elleve meter i sekundet. Mens Montana fortsatt ligger langflat og sier han har det helt suverent.
–Hva er frihet?
–Slippe alt maset med klokka.
–Klokka, i fengselet?
–Inn- og utskrivninger. Ut 06.20. Løper til jobb. Jobber. Inn 17.00.
–Hva driver du med inne?
–Trening. Litt mye i det siste. Tre-fire timer hver dag. Overtrent.
Montana liker som regel ikke hviledager, da faller han tilbake til mønsteret med å tenke bakover. Han liker ikke å tenke bakover.
Montana sier Nettverk etter soning har vært viktig, han kan ringe Stian uansett på døgnet, og nå bruker han nettverket sammen med datteren sin. Seilturen åpner sansene, sier Montana, mens fengselet lukker dem.
Han viser oss et dikt på telefonen:
«Landskap innefra»
Like utenfor Halden ligger det en skog.
Innenfor skogen ser man en mur.
Den bukter seg rundt som en slange.
Med hundrevis av øyne.
360 graders kamera.
Voktende, voktende.
Innenfor muren er det
bygninger, en idrettsplass og
to blokker rundt en liten skogstust.
Innenfor den ene blokken
er det åtte avdelinger,
fordelt påto etasjer.
Innenfor avdeling B 7
finner man et lite kjøkkenhjørne,
et spisebord til tolv personer,
en TV og en sofa.
Dette er fellesarealet.
Derfra går det en korridor,
med seks ståldører påhver side.
Hver dør har sitt nummer.
Innenfor dør 705,
ligger det et lite rom:
En skrivepult ut mot et lukket vindu.
En seng med gult sengetøy.
En bokhylle.
Et nattbord.
En tavle full av fotografier
og barnetegninger i alle mulige tusjfarger.
Påsengekanten sitter det en mann.
Helt stille, sitter han.
Påinnsiden av mannen er det et hav i storm.
Ute påhavet gynger det en båt frem og tilbake i bølgene.
Ute påhavet, ja, ute påhavet langt der ute.
Lynet raser ned ifra himmelen,
saltvannet fosser over kanten.
Det er vinter, isfjell på alle kanter.
Drønnende lyd, smell av torden.
Orkan.
Inntil masten står det en mann og klamrer seg fast,
med smaken av saltvann i kjeften.
–Er det du som har skrevet dét, spør Stian.
Montana nikker.
Montana sier han gikk på et forfatterkurs i fengselet, og læreren mente Montana hadde en egen stemme. Stian sier han sammen med en forfatter jobber med et bokprosjekt som handler om skam og ære og sier Montana må bli med på det prosjektet. Kanskje, sier Montana.
Stian sier det er så mange skjulte talent blant de innsatte. Montana sier det handler om å få trua på seg sjøl, få en retning på livet. Stian sier mange straffedømte har vært gjennom kverna fra de var små. De er klienter. Pasienter. Og som innsatt blir du fratatt identiteten. Du er en straffedømt.
Montana har også sin historie.
Som guttunge var han sterkt knyttet til faren, men en dag dro faren på fisketur og båten kantra. Montana var sju da faren druknet.
–Det preget ikke bare barndommen min, det preget hele livet mitt, sier Montana.
Montana ble sendt på en feriekoloni på Hudøy utenfor Oslo. Han var en impulsiv gutt som fikk kontakt med eldre unger som selv hadde problemer.
–Jeg ble sendt inn i små ganger, åpninger, under gjerder og inn i hus. Jeg var ni den første gangen jeg stjal en bil, en ny Ford Escort som sto lagret nede på havna. Det var så vidt jeg kunne se over panseret, men jeg hadde jo sett hvordan de eldre guttene kjørte.
Det ble en oppvekst med voksne som ikke meldte fra om hva de så. Han er litt bitter på den ADHD-greia, sier han, som han først ble utredet for som voksen.
–Da fikk jeg alt jeg hadde lurt på i fanget, da skjønte jeg hvorfor små bagateller hadde blitt til fullstendig kaos. Hadde jeg sett min egen oppførsel på min egen datter, eller noen av hennes venninner, ville jeg jo meldt fra.
I stedet ble det tjuveri, svindel og enda mer svindel. Til sammen har Montana 16 dommer. Seks-sju år bak murene.
–Sett ett ord på fengselet?
–Pyton!
–Det er kanskje litt av hensikten med straff?
–Jeg fortjener straffen, men systemet fungerer ikke hvis målet er å få kriminelle inn i et lovlydig liv. Det hjelper heller ikke om du er positiv under soninga, ja, det er nesten negativt om du er positiv. Jeg ble herjet med av betjenter som er halvparten så gamle som meg og som ikke har opplevd en millimeter av hva jeg har opplevd. Mange oppfører seg som wanna-be-politi, og det virker som de ser det som sin oppgave å gjøre deg til en skjør unge.
–Hvordan da?
–På alle måter. Leverer du en søknad for å få en samtale, opplever du at de kaster søknaden i søpla foran deg. Det er den nedlatende holdninga hele veien. Men det er stor forskjell på fengslene. Oslo fengsel er gammelt og slitt, men der opplevde jeg å bli behandlet som en ordentlig person. Trøgstad er en arbeidskoloni. Halden er et hightech-fengsel hvor utenlandske delegasjoner kommer på besøk for å se hvor fantastisk det er, men der inne blir du behandlet som dritt.
Montana ventet over fem år på den siste dommen som var på to år og åtte måneder. I mellomtiden fikk han ganske orden på livet sitt, men da måtte han inn til soning.
Nå er Montana 43 og sier han lever for datteren. Han sier han vil ta det steg for steg. Steg for steg er viktig for Montana. Da han begynte i butikken til Fretex, etter å ha vært låst inne i femten måneder, hadde han problemer med å si «hva kan jeg hjelpe deg med» til kundene. Det var for mye angst. Derfor spurte han om å få jobbe på lageret.
Nå tar han fagbrevet som bil-lakkerer.
–Jeg vil bli en vanlig borger. En helt vanlig person. Så enkelt og så vanskelig, ler Montana.
–Det er akkurat som meg, ler Monica, selv om jeg aldri blir en helt vanlig person, til det er jeg for sprø.
Rett før seilturen fikk Monica en gledelig telefon fra Nav om at hun har fått en kommunal toroms på østkanten. Men det er en strek i regninga: På andre siden av gata bor nemlig noen av knarkerne hun vanket sammen med tidligere.
–Jeg skal se på den leiligheten, men det burde være noen som sier at der skal ikke Monica bo! De kunne jo flyttet meg til en annen bydel enn det fittehølet der! Men på Nav sa de at jeg hører til den bydelen, og det var ikke noe å gjøre med det.
Monica kan ikke kjøpe sin egen leilighet, hun har ikke penger og hun får heller ikke lån. Stian sier han kjenner folk i nettverket som ikke en gang får opprettet lønnskonto. Monica sier hun kjenner løslatte som ikke engang får kjøpt forsikring.
–Mange kan få skoleplass eller plass på en atføringsbedrift, men dilemmaet er at alle har en issue, sier Stian.
–På voksenopplæringa møter du kanskje han du satt på nabocella med eller du får leid en kommunal leilighet hvor naboene dine er i samme bås som deg selv. Men det handler jo om å bli en nabo, en kollega.
Monica ler og sier hun heldigvis har djevelsk god helse og tonnevis med selvironi, dessuten har hun kjøpt turbukse og driter i om det regner vannrett!
–Let it come! Du, er vi i Midt-Norge eller er vi lenger sør? Haha, det spiller ingen rolle, men du skulle sett trynet på Montana da han skjønte vi bare hadde seilt seks nautiske mil etter å ha seilt i tre timer. Han kunne jo løpt mye fortere!
Nå er klokka halv ti og det er middag i en eller annen havn, og en ung kvinne kommer bort med en tallerken nylaget fiskesuppe.
–Dette er friluftsliv! Jeg elsker det! Dette er friheten!
Forbrytelsen. Hun er mer enn den
Kristin er 31 og soner en flere år lang dom på grunn av en enkelthendelse. Hun er ingen gjenganger. Om noen uker skal hun ut, og hun er hundre prosent sikker på at hun aldri skal tilbake igjen.
Kristin ropte om hjelp lenge før det fatale skjedde. Det er ingen unnskyldning, sier hun, men det er en forklaring. Hun vil alltid leve med det hun gjorde, sier hun, men håper hun kan slippe å dømmes for de timene i all evighet.
En av de mest erfarne betjentene sa han aldri hadde sett et mer vettskremt menneske enn Kristin da hun ankom fengselet. Siden har hun telt dager, uker og måneder, ja, hun har telt år. Hun har skrevet dagbok, og når hun leser i den dagboken, ser hun at det har vært vondt, veldig vondt, men hun ser også at det har vært noen lyse dager.
–Vi har alle vår historie, men jeg har tro på at vi kan skape våre nye liv. Historien er ikke over.
I fengselet har Kristin studert ernæringsfag, og under deler av soningen har hun jobbet på et gartneri. En dag kom flere dommere til fengselet på et seminar, og Kristin skulle fortelle hvordan det var å sitte inne.
–Essensen i det jeg sa, var at du aldri må gi opp, sier hun.
Etterpå evaluerte dommerne seminaret, hvor flere eksperter på kriminalomsorg hadde innledet, og det de likte best var Kristins foredrag. Senere kom femten amerikanere, og på engelsk fortalte Kristin om livet bak murene.
–Og jeg som alltid hadde trodd jeg var elendig i engelsk. Ikke bare i engelsk, men jeg har alltid trodd at jeg var elendig i de fleste ting, egentlig. Bare det at jeg turte å gjøre det!
Senere på kvelden sitter Kristin, Espen og noen andre i en lavvo i en havn, og Kristin sier hun drømmer om å komme seg på toppen av Kilimanjaro.
Så forteller Ståle fra Trønderenergi om prosjektet Hel Ved. Han har skikkelig trua på det, sier han, og Espen sier Hel Ved høres ut som noe midt i blinken for en mann som ham. Han er maskinkjører og mangler bare noen timer på å ta sertifikat for skogsmaskiner.
Så sier Kristin at det høres supert ut, men tror Ståle hun kan lære å bruke en motorsag?
–Det tror jeg du kan, sier Ståle.
–Tror du det, sier Kristin.
Noen av personene i teksten er etter eget ønske kun nevnt
med fornavn eller kallenavn.