Rita Ottervik (snart 49) har sittet ved roret i Trondheim i 12 år. Det skal skje et voldsomt politisk jordskjelv i innspurten av valgkampen om hun ikke også er garantert fire nye år etter valget om vel to uker. Hun er fortsatt den ubestridte leder for det rødgrønne fyrtårnet som for fire år siden ble utvidet med KrF til en sentrum-venstrekoalisjon. Trondheim er fortsatt et utstillingsvindu for et Ap som søker stadig nye samarbeidspartnere.Hva er hemmeligheten bak hennes og Arbeiderpartiets sterke stilling i Trondheim?

- Rita er egentlig en antihelt, sier en kilde som kjenner trondheimspolitikken godt. Hun er ikke personlig populær på samme måte som Høyres Marvin Wiseth en gang var. Hun fremstår ikke som en fargerik personlighet, er ikke spesielt nytenkende eller dristig i sine politiske prosjekt. Men hun er skikkelig, folkelig, er til å stole på, virker stødig og solid, er arbeidsom, stort sett i godt humør og sjelden sint. Hun arbeider målrettet og praktisk, og har en plan for det hun gjør.

LES FLERE KOMMENTARER FRA SIRI  WAHL-OLSEN HER

Hun omtales av folk som samarbeider med henne som real og pålitelig. Rita holder ord. Og så har hun elefanthukommelse, på godt og ondt. Hun provoserer også mange, det ser vi ikke minst i kommentarfeltene. Det er nok en blanding av kvinnehat og anti-sosialdemokrati som ligger bak noe av nettrollenes hets av henne.

Det var slett ingen Rita-effekt som brakte henne inn i ordførersetet for 12 år siden. Hun hadde sin bakgrunn i AUF, der hun sammen med folk som Trond Giske, Rune Olsø, Geir Waage, Tore O. Sandvik, Hanne Moe Bjørnbet og Eva Kristin Hansen bygde seg opp til å overta makten i trondheimspartiet. For folk utenfor partiets kretser var hun relativt ukjent da hun ble partiets ordførerkandidat i 2003.

Arbeiderpartiet gjorde ikke noe spesielt godt valg det året, og gikk frem med bare en liten prosent. Det var SV som vant valget for de røde, de stormet inn i bystyresalen med en solid flokk på 15. Sammen med Aps 26 hadde de flertall. Et Ap som tidligere aldri hadde villet knytte seg tett opp mot noe annet parti, forhandlet seg nå frem til en koalisjon der også Senterpartiet ble med. Dermed var modellen for den senere rødgrønne regjeringen skapt. Det var først og fremst Ritas verk.LES OGSÅ: Politiske nerver på Samfundet

Ønsket om å skaffe seg et bredest mulig flertall har vært styrende for Rita Otterviks strategi som politiker. Fordelene er åpenbare. Hun kan skape stor enighet i viktige politiske spørsmål, og det er en garanti for stabil styring. Ved å gi samarbeidspartnerne fordeler som betyr mye for dem, men kanskje ikke så mye for Ap, oppnår hun lojalitet til alliansen. Hun klarer også å dempe intern uenighet og redusere opposisjonens innflytelse.

Ritas dør er vid åpen for nye samarbeidspartnere etter valget, og vi kan få en storkoalisjon der alle så nær som Høyre og Fremskrittspartiet er med. Det har sine betenkelige sider, som vi skriver om i dagens leder. Faren er stor for at Rita kan bli en «bakromspolitiker», der de politiske sakene avgjøres før de kommer ut i åpent lende i formannskap og bystyre.

Folk som jobber nær henne, sier at hun kan være i overkant detaljorientert, at hun er sta og har en tendens til å legge skylden for det som går galt på administrasjonen. Dette er også et av Høyres store ankepunkt mot henne. Hun beskrives som litt distansert og lite inkluderende. Hun og Arbeiderpartiet har en tendens til å ta andre partiers seire som sine egne. Det var ikke Ap som oppfant barnehagereformen, det var SV, men Ap tar likevel æren for at Trondheim var først ute med å oppnå full barnehagedekning. Partiet var heller ikke alene om Miljøpakken, slik man noen ganger kan få inntrykk av.LES OGSÅ: Det blir trolig ikke byregjering i Trondheim

Når vi går til valg, velger vi i prinsippet en politikk, ikke primært en gruppe personer. I lokalpolitikken har personene og de nære relasjonene større betydning enn i riksvalg, større jo mindre kommunen er. Det må finnes en grobunn for politikken som føres. Det er også noe med Trondheim som gjør at de røde, etter hvert også de grønne og de kristeliges politikk faller i god jord. I den gamle industribyen har hovedregelen siden 1937 vært Ap-styre, mens Høyrestyret under Axel Buch på 70-tallet og Wiseth/Slungård-perioden fra 1991 til 2003 mer har vært unntakene. Trondheim er i dag ingen tradisjonell industriby, men har mange og store offentlige arbeidsplasser, der ansatte gjerne stemmer i ulike nyanser av rødt.

- Aps sterke stilling skyldes også at vi er så dårlige, sier en kilde på borgerlig side. Der arbeides det for et skifte, uten at meningsmålingene gir særlig oppmuntring. Med Yngve Brox som ordførerkandidat har ikke Høyre klart å samle en allianse av de borgerlige og sentrum. Tvert imot har gamle kamerater falt fra – først Sp, så KrF, og nå er Venstre åpne for å gå inn i folden hos Rita.

Hun har klart det Høyre ikke har klart, å bygge seg en maktbastion. Dette er Rita-effekten.