Historien om brødrene Farid Rahimi og Farhad Rahimi som er på flukt fra Afghanistan, gjør inntrykk. For elleve måneder siden ble de sendt fra Sunndalen i Norge til Afhanistan. Foto: MARIANN DYBDAHL

En vanlig triviell morgen, med ungene rundt bordet og prat om ettermiddagens lekser og fotballtreninger. Kontrasten ble da så voldsom da vi slo opp Adresseavisen og leste historien om Farid (16) og Farhad (12), som sitter i en flyktningleir på Lesvos i Hellas, etter uker på livsfarlig flukt fra Afghanistan sammen med sin far. Gutter som bare for ett år siden satt ved sitt frokostbord sammen med familien, før de skulle gå på skolen på Sunndalsøra.

Flyktningkatastrofen blir så nær, så brutal og reell, når man hører historier som den om Farid og Farhad, som møtte adressajournalistene tilfeldig på Lesvos, kommuniserte på sunndalsdialekt og fortalte om den brutale utsendelsen fra Norge en septemberdag i fjor, da de sammen med foreldrene og to søstre ble sendt til Afghanistan, fordi de angivelig manglet noen usle dager på å innfri kravet som sier at «lengeværende barn» skal få bli i Norge.

Når man leser slike historier, skammer man seg over å være norsk. Man skammer seg over å ta flyktningkatastrofen for lite på alvor og å tenke at dette er noe som ikke angår oss. Retorikken som verserer, både blant politikere og allmennheten, vitner i alle fall om en grådighet, egoisme og naivitet som til slutt vil ramme oss selv.

Det har ikke å gjøre med at vi skal ta imot en uendelig «horv» med flyktninger, eller ikke ha retningslinjer for flyktningpolitikk eller praktisk gjennomføring av å huse mange nye landsmenn. Det som skremmer meg er den manglende viljen til å se at dette er en humanitær krise vi alle må forholde oss til og ikke kan stenge grenser eller lukke øyne for.

Det har bare begynt, og vi kan ikke sitte her oppe i nord og diskutere om vi skal ta imot to eller 10.000. Og ikke minst savner jeg å få høre hva de mener konkret med å «hjelpe dem der de er»? Det høres fint ut på papiret, at vi skal hjelpe syrerne der de er, eller afghanerne for den del, noe som er «prøvd» i mange år for så vidt. Men syrerne flykter fra et land som ligner helvete. Hvordan kan vi sitte her oppe i Soria Moria og diktere at Tyrkia, Hellas eller Italia skal fortsette å ta den vanvittige støyten de allerede har gjort, og fortsette med det, mens vi teller flyktninger med færrest mulig nuller bak?

Har dere forresten tenkt på at de landene som tar imot båtlaster og lik langs strendene sine, er akkurat de samme landene som vi drar til i charterfly, der vi sitter med paraplydrinkene våre og «tanner» langs bassengkanten, mens flyktningdramaet foregår bare noen kilometer bortenfor? Forskjellen på dem og oss er at vi kan finne frem flybilletten og reise hjem når uken er over. Mens tyrkerne, grekerne og italienerne har flyktningkatastrofen i fanget, og flyktningene er helt prisgitt skjebnen og hva som venter dem neste dag.

Som fastlege møter jeg flyktninger. Mennesker som har dratt fra sine hjemland av ulike årsaker, men oftest på grunn av forfølgelse, enten politisk, religiøs, på grunn av homoseksualitet eller fare for tvangsgifte og krig. De fleste er som oss; de ville ikke lagt ut med ungene sine på en livsfarlig ferd i gummibåt eller over farlige fjell, dersom de ikke hadde vært desperate.

Historien om Farid og Farhad forteller oss akkurat det. Tenk om de også kunne fått sitte på skolen i Sunndal akkurat nå, i stedet for å være hjemløs i et usselt telt i en flyktningleir, med en uviss skjebne, i likhet med så mange andre.

kari.i.mogstad@gmail.com