I kjølvannet av trønderrock-debatten som undertegnede satte i gang sist uke, har dramaturg Mathilde Holdhus et innlegg på trykk i Adresseavisen med tittelen «Langt igjen te Royal Hålogaland Teater».

Les Ordet Fritt-innlegget fra Mathilde Holdhus her (Pluss): Langt igjen te Royal Hålogaland Teater

Jeg har tydelig presisert i mine innlegg at jeg ikke uttaler meg som sjef for Hålogaland Teater (HT). HT har ingenting med denne debatten å gjøre. Jeg uttaler meg som teaterregissør med tilknytning og stort engasjement til det fylket jeg kommer fra, Nord-Trøndelag. Det er også dette fylket jeg sender spesielt oppfordringen til i min kronikk på trykk i Trønderavisa.

Om noe er umusikalsk så er det å hevde at jeg misbruker min rolle som teatersjef til å kritisere et annet teater eller et teaterlag. Det er direkte feil, med mindre man vil lese det jeg skriver i lys av denne rollen for å underminere innholdet. Jeg reagerer også på at hun omtaler meg som «en lidende opposisjonell i en slakt av et amatørteater». Jeg stiller noen spørsmål som jeg mener er viktige. Støtten jeg har fått viser at dette er en etterlengtet og nødvendig debatt der mange kjenner som meg.

Holdhus hevder at debatten handler om teater. Det gjør den ikke. Den handler om at teater er en av mange bestanddeler i et kulturliv som i sum former en kultur. Oppslaget om at Verdal Teaterlag gjør musicalen «Levva livet» rett etter at de gjorde «Vinsjan på kaia» var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Men dette er tanker jeg har sittet med i mange år, lenge før disse prosjektene ble påtenkt eller jeg ble teatersjef i Tromsø. Nå var tiden der for å dele dem.

Jeg har ikke noe behov for å «ta» Verdal Teaterlag eller andre amatørteaterlag som gjør en fantastisk viktig jobb. Jeg mener bare at det er på høy tid å se på hele bildet av kulturen i vårt fylke, og da mener jeg ikke Trondheim. I en storby er det som kjent mer rom for mange uttrykk. Det var Arild Grande som tok Rosenborg inn på banen, ikke jeg.

For meg ligger kjernen i denne debatten i Namsos, i Rock City, i hvordan trønderrocken skulle manifesteres i et opplevelsessenter uten at det ble gjort gode nok markedsvurderinger om hvem som skulle benytte dette senteret. Det handler om at en liten gruppe mennesker har fått så mye definisjonsmakt over å bygge en merkevare i en kultur og at det får gå så galt uten at noen av dem blir stilt til svars.

Aldershjemmet på Otterøya, der jeg kommer fra, er nedlagt på grunn av dem skrale kommuneøkonomien i kjølvannet av Rock City-skandalen. Dyrkingen av trønderrocken har fått enorme konsekvenser for det lille lokalsamfunnet. Det er langt mer alvorlig enn teater noen gang vil bli. Rock City er derfor et skrekkeksempel på hvordan det kan gå om en kultur dyrker noen få avguder og skal bygge kongeriker til dem. «Kongen av luftslott» er navnet på en av forestillingene, og det er nettopp hva prosjektet har vært – et luftslott.

Jeg er enig med Holdhus i at forestillinger som det hun nevner kan bringe «finkulturen» og «den folkelige» kulturen sammen, og trekke nye publikumsgrupper til teatret. Men om man hele tiden skal grave der man står, er jeg redd det ikke skjer noe utvikling. Et ensidig identitetsbilde bekreftes igjen og igjen. Da er risken stor for at det ikke skapes noen nye.

Jeg har vært bosatt i Nord-Norge nå i noen år og ser noen likheter til det oppgjøret som kulturaktører her har gjort med det stigmatiserte bildet av nord-lendinger med Rorbua, Oluf og bainnskap. Ut av det har det sprunget nye, mer moderne og offensive identitetsbilder som skaper nysgjerrighet fra inn- og utland.

Jeg hadde ønska at Nord-Trøndelag våget å ta det samme oppgjøret, og se fremover. Og ikke slik Arild Grande mener, at det er viktigere enn noen sinne at nordtrønderne nå står sammen. Vi må heller sette oss selv fri.