Et par slike bøker traff meg sist sommer: «Indias datter», som er historien om ei indisk jente som er adoptert til USA og søker sine røtter, og «The Taliban Cricket Club», som skildrer en ung ressurssterk kvinnes opplevelser under Taliban-regimet i Afghanistan. Begge bøkene viser at jenters muligheter i livet er avhengig av hvor de vokser opp.
Det er ikke nytt for meg at kvinner flere steder i verden ikke er vurdert som likeverdig med menn, og jeg har kjennskap til deler av den triste statistikken som dokumenterer dette. Likevel ga bøkene meg en større nærhet til urettferdigheten og et innblikk i frykten, sorgen, savnet, ydmykelsen og hjelpeløsheten hos jenter og kvinner under slike forhold. I Afghanistan for eksempel er et kvinneliv lite verd og landet topper den uhyggelige listen over verdens ti verste land for kvinner å leve i. Lover som reduserer kvinners likeverd ble vedtatt for få år siden, og barneekteskap og voldtekt av kvinnen innenfor ekteskapet er nå legalisert. Kvinner har vært og er delvis usynlige i samfunnet og jenter har blitt nektet skolegang. Som resultat er 80 prosent av afghanske kvinner analfabeter.
Oppbrakt over bøkene ble jeg mer våken og mottakelig for nyheter innen samme tema, og de var overraskende mange. Det skjer for eksempel stadige gjengvoldtekter i India. Vi har nylig lest om det ubegripelige groteske overgrepet på de unge kusinene som bare skulle til landsbytoalettet og som senere ble funnet hengt, og vi har sett fortvilte foreldre gråte etter at den ekstreme organisasjonen Boko Haram, som betyr «vestlig utdanning er en synd», kidnappet 270 skolejenter i Nigeria. Disse jentene holdes fanget eller blir solgt på markedet fordi de valgte å sikre sin framtid gjennom å ta utdanning. Dessverre er ikke angrepene på de nigerianske jentene unike. De siste årene har Unesco, FNs utdanningsorganisasjon, dokumentert og vært vitne til et økende antall angrep på skoler, lærere og elever. Spesielt ser de at angrep rettes mot jenter under utdanning.
Jeg blir opprørt. Jeg får lyst til å gjøre noe og bedre situasjonen for verdens jenter som blir frarøvet både muligheter og verdighet. Kanskje blir jeg ekstra opprørt siden jeg selv har to døtre. For her hjemme ser jeg også at det ikke er uproblematisk å vokse opp, selv om det selvsagt langt ifra er sammenlignbart. Våre jenters utfordring er en kultur der vellykkethet, utseende og kropp har et stort fokus. Reklame har del av ansvaret, men ubevist bidrar vi alle ved å kommentere deres fine klær og hvor søte de er gjennom oppveksten. Konsekvensene er et økende antall jenter som ikke er fornøyd med sitt utseende og at stadig flere utvikler spiseforstyrrelser og overtrener. Jeg har blitt stadig mer oppmerksom på at vi her hjemme må endre måten vi snakker til våre jenter. Vi må ha større fokus på å skape nysgjerrighet for kunnskap og snakke med dem om ting de er engasjert i og undres over, heller enn å kommentere deres utseende.
Nylig besøkte Malala Yousufzai Norge. I den sammenheng kom jeg over opptak av hennes tale til FNs generalforsamling. På sin 16-årsdag, ett år etter at Taliban skjøt henne og hennes venner på vei til skolen, fremstår hun tøff, uredd og trygg foran verdens ledere. Malala sa at alle forsøk på å få henne til stillhet var mislykket og hadde snarere virket motsatt. Hun snakket om utdanning som middel for likeverd og likestilling og uttrykte glede over endelig å ha kommet tilbake til skolen. Ønsket hennes var at alle jenter i verden må bli gitt samme grunnleggende mulighet. Jeg håper hennes stemme bærer langt, at vårt næringsliv engasjerer seg i noen av Unescos skolepartnerskapsprogram og at våre døtre knytter til seg rollemodeller som Malala. Mitt lille bidrag vil være å forsøke en mer bevisst dialog i mine møter med jenter her hjemme. Jeg vil snakke med dem om deres interesser og om hva de er opptatt av og engasjert i, heller enn å kommentere hvor fint de er kledd eller flotte de ser ut!