Samfunnet trumfet individet i Strasbourg denne uken. Kvinner som hevder at deres tro eller deres identitet krever at de skjuler ansiktet, fikk til svar at normalt samliv mellom borgere krever at vi viser hverandre hvem vi er. Mens de fleste av den franske regjerings argumenter for å forby niqab og burka ble avvist av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, aksepterte dommerne denne ene begrunnelsen: Kvinner uten ansikt bryter med forutsetningene for å leve i samfunn med andre («living together» i domstolens språk).

«Vi er et flerkulturelt samfunn. Det må vi bare akseptere», sa nåværende LO-leder Gerd Kristiansen til VG, da en gruppe muslimske kvinner i 2010 møttes på Grønland i Oslo for å øve seg i å gå med niqab offentlig. Hun innså tydeligvis ikke at den grunnleggende forutsetning for å være et multikulturelt samfunn, er at vi først er et samfunn.

Når filosofen Emmanuel Levinas skal beskrive hvordan vi kan nærme oss Den Andre, bruker han ansiktet som representasjon av identiteten: Vi kan bare oppdage hva et annet menneske er, ved å møte det som et ansikt.

Det er dette dommerne i Strasbourg har skjønt, og det var dette Arbeiderpartiets integreringspolitiske talskvinne, Lise Christoffersen, forsto, da hun sa til VG: «De damene som går med dette, er uintegrerbare. Identiteten deres er borte. De er ingen.»

I motsetning til Frankrike, hvor Levinas ble hyppig sitert før forbudet ble innført, er norsk politikk en tilnærmet filosofi-fri sone. Vi tar våre beslutninger uten åndelige forspill. Derfor virker det så enkelt for norske liberale: Folk får kle seg som de vil. Eller for norske islamofobe: Folk bør ikke gå rundt og se ut som muslimer. Men akkurat denne debatten bør vi komplisere, selv med fare for å bli filosofiske.

Det franske forbudet mot å skjule ansiktet var ikke et utslag av fremmedfrykt. De som frykter de fremmede, jublet selvsagt, men vedtaket var et forsøk på å forsvare det ene av de revolusjonære kjernebegrepene: Frihet, likhet og broderskap. Broderskapet, hvori opptatt søsterskapet, krever at vi gir fra oss noe av friheten. Vi gjør det alle sammen; demper lyden når natten faller på, stiller i kø heller enn å trenge oss fram. Selv den mest overbeviste naturist trekker på seg en bukse før han tar bussen til sentrum.

Denne viljen til å komme andre i møte er ikke til stede hos dem som gjemmer seg bak niqabens øyeslisse. Hadde tradisjonen vært døende, kunne storsamfunnet ventet til den forsvant av seg selv. Men antallet tildekkete i Oslos gater har økt markant de siste to årene. På et møte på Litteraturhuset like før jul, kom det – i følge Aftenposten – flere kvinner med niqab enn med hijab. Kari Vogt, en av våre fremste eksperter på islam, sa den gang at noen i den nye generasjon muslimer «velger et mer salafistisk islam, en streng og bokstavtro tolkning av islamske påbud og forbud».

Det er blitt moderne med niqab, sa Vogt – med en selvmotsigelse som er vanskelig å overgå.

Hvis det ekstremt reaksjonære blir moderne, må den øvrige moderniteten få forsvare seg. Den franske stat valgte å gjøre det på en myk og klok måte. Boten for å gå med niqab eller burka på offentlig sted er lav, og den kan betales ved å delta på et kurs om hva det vil si å være borger.

Det finnes alternativ til et nasjonalt, bredt forbud. Lovgiverne kan i stedet vedta at alle som forvalter det offentlige rom; arbeidsgivere, eiere av utesteder, transportselskap, kinoer og andre kulturinstitusjoner, kan kreve at ansatte, kunder og besøkende viser ansikt, slik fylkestinget i Akershus i fjor vedtok et niqabforbud i videregående skoler.

Amnesty International er en av flere menneskerettighetsorganisasjoner som har protestert mot forbudet. De har valgt individets perspektiv, og det er ofte et riktig valg. Men når Amnesty sier at staten ikke kan avgjøre hvordan kvinner «skal forholde seg til et dogme», har det gått for fort i hodet. Staten både kan og må sette grenser for hvilke dogmer dens borgere kan følge. Omskjæring av jenter er ikke tillatt, selv om noen skulle begrunne inngrepet religiøst. Inntil vi fikk Pasientrettighetsloven, fratok staten Jehovas vitner midlertidig foreldreansvaret hvis de nektet blodoverføring til syke barn.

Niqab er en forbrytelse uten offer, hevder andre. Lovbøkene bør renses for slike bestemmelser. Men det finnes et offer: Fellesskapet rammes. «Retten aksepterer (den franske) statens argument om at ansiktet spiller en viktig rolle i sosial samhandling», heter det i premissene fra Strasbourg.

15 av de 17 dommerne, blant dem nordmannen Erik Møse, var enige i at kvinnen som trekker tøystykket foran ansiktet samtidig «reiser en barriere» mot andre mennesker, og at denne barrieren begrenser mulighetene for å danne de forbindelser mellom individene som er forutsetningen for at et samfunn skal fungere. Burkadamene melder seg ut av flokken.

Domstolen anbefaler ikke at andre land gjør det samme. Den sier bare at det franske forbudet ligger innenfor det slingringsmonn som den enkelte stat har i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Jurister som kjenner konvensjonen og domstolen bedre enn oss andre, sier også at dommen ikke så lett lar seg overføre til norske forhold.

Det kan så være. Men fordi den likevel utløser en debatt om hva vi skal gjøre med kvinner som velger å være ingen blant oss, bør vi ta oss tid til å filosofere litt over hva vi mener når vi snakker om det norske samfunn.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på twitter.com/svelle