– Jeg er middelmådig, men jeg er middelmådig på så mange felt at det funker.
Neven er skjeftet på ei gammel hagle, blikket en varg som vandret fra revir til revir – før han for femten år siden ble headhuntet til direktørstillingen ved Vitensenteret – en jobb han nå forlater for å slå seg ned i den rovdyrskeptiske bygda Vågå.
– Og så har jeg hatt mye flaks. Jeg begynte på forskerstudiet i psykologi da det fortsatt var mulig å komme inn med en elendig artium. Tok fagbrev som snekker da byggebransjen var på topp. Ble journalist da mediene vasset i penger. Kjøpte hus da prisene lå nede og solgte på topp. Ødela hofta da teknologien gjorde det mulig å sette inn ei ny.
– Og så var det flaks at faren din holdt kjeft da du pekte mot ham med et haglgevær?
– Jeg var 16, og han kunne være fæl i kjeften mot mutter'n. Jeg ladet hagla, gikk opp i stua og siktet på ham. Jeg har tenkt mye på den episoden, det var gufne greier. Det er jo familiemedlemmer som dreper hverandre, og du er ikke mann før du har drept faren din, står det i vikingesagaen. Akkurat da kunne livet mitt tatt en sinnssyk vending. Men faren min var en klok mann, han tok ikke fra meg hagla.
Forlater manesjen
Kjærvik har nettopp skrevet stillingsannonsen for sin etterfølger. «Sirkusdirektør», skrev han, for et «Science Sirkus».
– Men som ellers i samfunnet blir jo kreativiteten temmet selv om vi oppfordres til å være kreative. Den delen av annonseteksten ble fjernet av styret.
– Men da styret takket deg av med middag på Credo, ble du rost opp i skyene for å ha gitt nesten én million besøkende naturvitenskaplige aha-opplevelser i din tid som direktør?
– Rosende ord i sånne sammenhenger betyr jo egentlig at de er glad for å bli kvitt deg. Men, jo da, noe av rosen er antagelig riktig. Jeg er glad jeg var såpass full at jeg ikke begynte å grine.
– Du kan oppfattes som macho, griner du?
– Jeg gjør maskuline ting, driver med jakt og fiske, snekrer og deltar i samfunnsdebatten, men jeg er ikke macho. Det er mange for ferdelige mannfolk som jeg ikke assosierer meg med. I mange år klarte jeg ikke å grine, men det løsnet da faren min døde av kreft. Fatter'n kunne være en hestkuk, men han var litt av en type og lærte meg mye. «Kom hit», sa han. «Nå skal jeg lære deg å lappe sykkel.» Så gjorde han det aldri mer, og jeg måtte jeg lappe sykkelen min sjøl resten av livet. Men han var stokk konservativ, så vi tørnet sammen.
Bestefarens bibliotek
Interessen for naturvitenskap startet med morfaren Annar Steen fra Lofoten, som drev fiskematforretning og hadde et naturvitenskapelig bibliotek hjemme på Rosendal. Før han var ti, hadde Atle pløyd gjennom reolene og lært seg tidsaldere som ordovicium, silur, karbon, perm, trias og jura på rams.
– Foreldrene mine brydde seg ikke med sånt. Fatter'n var krigsseiler og stuert, en gründer som drev kafé, restaurant og biljardsalong. Mutter'n var husmorvikar og hjemmeværende. Jeg var den første i slekta som tok gymnas. Fatter'n var stolt som en hane da jeg mange år senere ble direktør på Vitensenteret. Han sa det ikke, men jeg merket det på ham.
Kanskje ikke så rart i og med at sønnen tidligere hadde avbrutt et psykologistudium i persepsjon bare fordi han var dritlei og heller ville gjøre karriere som anarkist og husokkupant i Oslo. Farens trøst var at sønnen fortsatte å snekre, noe han selv hadde lært ham, selv om all snekringa slet så mye på ryggen at sønnen til slutt bestemte seg for å slå inn på noe så tvilsomt som journalistikk.
– Jeg hadde ikke skrevet mer enn et julekort før jeg startet på journalistutdanninga, men jeg visste jeg hadde det i meg. Jeg ville bli krigsreporter helt til jeg traff en hyggelig fotojournalist under en reportasjereise i Nicaragua. Den ene kvelden veivet han med noen bilder i baren på Hotel Intercontinental i Managua, morgenen etter var han skutt av Contras. Etter det prioriterte jeg nasjonale nyheter, kan du si.
Må skremmes til å handle
Kjærvik dro hjem og erfarte naturvitenskapens trange kår for en frilanser som ville opplyse verden om klimautslippenes mindre bra sider.
– Jeg ble kalt inn til redaktøren i Adresseavisen som sa at dette fikk jeg ikke på trykk. «Vi må ikke skremme leserne», formante han. For noe vås! Selvfølgelig skal vi skremme folk! Det er jo hele vitsen!
– Men selv ble du etter hvert kraftig deprimert av naturens elendige tilstand?
– For et par år siden var det så vidt jeg klarte å holde det gående. Jeg har fire unger og ett barnebarn, og jeg tenker på deres framtid. Jeg kom inn i det tyskerne kaller en weltschmerz-greie, jeg ble deppa og begynte blant annet å drikke litt for mye. Og så hadde jeg trøbbel med å finne noen, damer altså, som skjønte hva som egentlig foregikk.
– Som skjønte alvoret?
– Du bør jo helst finne en som er på ditt nivå, helst over, og så møtte jeg Kjersti som hadde naturvitenskapelig bakgrunn og er mye flinkere enn meg på mye. Det gjorde tingene veldig mye lettere. Dette handler mye om økonomi og politikk, vet du.
– Ja vel?
– Jeg har vært og er veldig kritisk til kapitalismen, men jeg har skjønt at det er mye bra i kapitalismen hvis vi klarer å forene den med det beste i en sosialdemokratisk økonomi. Derfor har jeg konvertert til Miljøpartiet De Grønne. Det som skjer med landbruket er vanvittig. Vi skylder resten av verden å kunne lage maten vår sjøl og ikke ta maten fra kjeften til andre. Enhver idiot må skjønne at vi ikke kan fortsette å øke forbruket, men de fleste politikerne prøver likevel å framstå med en falsk entusiasme. Det er jævlig slitsomt.
Hjernen er den samme. Nesten
– La oss heller dvele ved kvinner. Ser du etter andre ting nå når du er blitt eldre?
– Det som er fantastisk med å bli eldre er jo for eksempel at sex blir bedre. Underlig nok, jeg trodde alt det der skulle feide ut. Det er ikke det at du nødvendigvis vet hva du skal gjøre når du blir eldre, men vi vet i alle fall hva vi ikke skal gjøre. Før gikk jeg for raskt inn i et forhold og brukte ikke bevisstheten. En gang gikk jeg nedover gaten her i byen og gjennom glassruten så jeg henne sitte i en slitt lærjakke, med en kul hatt på hodet og en sigarett i kjeften. Og så gikk jeg inn da, vettu, og litt senere var jeg gift.
– Du tenkte ikke på om hun delte dine bekymringer?
– Naturen har jo lagt opp til at vi skal formere oss blindt, så det var kjærlighet ved første blikk. Jeg var styrt av reflekser. Jeg har rotet fryktelig mye, har fire unger med tre forskjellige damer, og det har jo vært litt styr selv om jeg ikke står på dårlig fot med noen av mine tidligere kvinner. Men nå har jeg funnet en som er både kjæreste og venn. Jeg har valgt kjærligheten mer enn forelskelsen, kan du si.
– Og det er jo bra?
– Nei, det er jo dumt selvfølgelig, i morgen kan det jo ta slutt og jeg blir kastet ut. Men selv om det vil føles jævlig, tror jeg ikke jeg kan bli ordentlig trist for sånne ting lenger. På gamlehjemmet driver de jo fortsatt med kjæresteri og intriger og sånne ting. Da jeg nylig besøkte mormoren til min forrige kone, fortalte hun at det var en gubbe som hadde prøvd å komme opp i senga hennes. Det er jo fantastisk! Hun er over 90! Hun syntes det var gøy, men hadde dyttet ham ut av senga.
– Så nederlagene har ingen ende for oss menn?
– Han var svær og kraftig og hadde mistet den ene foten, men å kreke seg opp i senga hennes, det klarte han. Og det er jo gøy å oppdage, tja, kanskje ikke så gøy da, at huet er det samme selv om kroppene blir eldre.
– Nå flytter du fra byen hvor dine yngste unger fortsatt bor?
– Den minste er atten, og jeg har litt dårlig samvittighet for akkurat det, men jeg har fortsatt hytta i Malvikmarka som en slags base. Jeg har nok ikke vært en veldig oppofrende far som bruker veldig mye tid på ungene, jeg har heller latt dem utvikle seg selv og ikke mast så mye. Det dummeste du gjør er å påvirke dem, da gjør de jo akkurat det motsatte. Du må huske på at menneskets adferd stort sett er irrasjonell, vi vingler av gårde.
– Hva er det beste med deg?
– Jeg synes det er fantastisk å dra på fjellet og være på tur, og jeg tror nok andre kan like å være sammen med meg også – selv om jeg kan være en ufordragelig fyr.
Forsone gammelt vennskap
– Ufordragelig?
– Ja, jeg har hatt den dumme uvanen at jeg sier hva jeg mener, og har litendårlig tålmodighet med venner jeg ikke liker meningene til. Jeg hadde en bra kompis som jeg seilte mye sammen med, egentlig en litt fæl og dominerende fyr, men jeg lærte mye av ham. Plutselig beskyldte han meg for noe som var helt urimelig. Etter den siste seilasen tok vi en øl, og så sa jeg: «Jeg er ikke særlig glad i folk, og jeg er ikke særlig glad i deg heller. Adjø!»
– Han ble antagelig borte?
– Jeg har ødelagt mangye vennskap fordi jeg har oppført meg toskat. «Uten vennskap intet liv», sa politikeren og filosofen Marcus Tullius Cicero. Det er jaggu riktig. Det er på tide å kjøre innom han gamle kompisen min – og noen andre – men problemet er at det er så vanskelig å ikke uttrykke seg i klisjeer. Det er tungt å si unnskyld på en troverdig måte – og dét har jo opphav i naturen. Vi er jo så jævlig ute etter å få rett – å vinne diskusjoner. Mutter'n kalte det for «retthaverismen».
– Noen ganger er klisjéord nødvendig?
– Ja, det er jo derfor de er blitt klisjeer. Da vi på Vitensenteret skulle rangere store oppfinnelser, kom de vanlige forslagene som lyspæra og kruttet og båten og hjulet og sånne ting, helt til en gluping sa ... kompromisset. Han hadde rett, en av de største oppfinnelsene er nettopp kompromisset. Uten kompromisset hadde alt stoppet.
– Vemodig å forlate Vitensenteret?
– Jeg har hele tiden gjort ting jeg er dårlig på, og de siste årene er jeg jo blitt rævkjørt på dette med økonomi. Men det har likevel gått veldig bra med oss, vi har jo ingen konkurrenter i Trondheim, og vi har blitt pent behandlet av media som kunne kritisert utstillinga sønder og sammen. Byen er overmoden for et skikkelig og moderne vitensenter, det vi har er jo nesten litt pinlig og kan overhodet ikke yte naturvitenskapen og teknologien rettferdighet. Nei, jeg er ikke vemodig.
– Du er i stand til å brenne bruer?
– Jeg kan hente ei tjueliters kanne med bensin, helle den bak meg og tenne ei fyrstikk. I 18 år snekret jeg på et hus i Ila, jeg laget en håndhøvel for å kunne høvle veggpanel med perlestaff, fanden ta, huset måtte jo ha perlestaff, og hver eneste dag etter jobb snekret jeg. Men etter to netter i det nye huset hadde jeg glemt huset i Ila.
Dette er viktig, jeg har ingen glede av ting lenger!
– Jasså?
– Før kunne jeg glede meg vanvittig over ei ny hagle, ei fiskestang eller en ny motorsykkel, og da jeg skjønte jeg hadde mistet gleden av ting, følte jeg en stor sorg. Nå er jeg bare uinteressert og forsøker å selge unna, gi bort eller kaste. Forenkle livet. Men jeg må ha en ordentlig bil, en Jeep, og ei hytte. Jeg trenger ikke innlagt vann og strøm, det eneste kravet er at hytta ligger ved et vann hvor jeg kan fiske middag. Ellers er det nok å kunne sitte foran peisen med en dram og ei god bok.
– Og fundere over døden?
– Jeg var gjennom det der da faren min døde av kreft, han var en svær mann og det var trist å se ham visne bort. Bare det går fort, tenker jeg nå, bare det går fort med den døden.
Gud og De Grønne
– Og etterpå?
– Alle som ikke lurer på det der, må være avstumpa. Jeg sluttet å tror på Gud da jeg var femten, og jeg har havnet i mye trøbbel fordi jeg latterliggjorde trua til folk. Det må du aldri gjøre! Men samtidig må vi jo ta et oppgjør med religionen fordi den står jo i veien for mye framskritt – ikke minst når det kommer til det å regulere folketallet. Dessuten er jo mange religiøse som selv er veldig misjonerende. Min farmor var en fredelig og mild person, men da jeg sa at Gud ikke finnes, fikk jeg ei kraftig ørtæv.
– Du tror heller på å bygge opp Miljøpartiet De Grønne i Vågå?
– Vel, det er tre partimedlemmer der fra før, og Vågå er jo et sted hvor folk ikke stemmer på deg hvis du liker ulv. Jeg er ubrukelig som politiker, jeg kan ikke stå på en talerstol og har for sære meninger på kryss og tvers til å bli populær. Men jeg er en skriftlig person og var med på å skrive deler av partiprogrammet. Den dårligste delen. Den som handler om økonomi. Og nå lager jeg utkastet til et partiprogram for jakt, fiske og friluftsliv. Og så har jeg en bokidé, men den bør jeg kanskje ikke fortelle om, da kan jo andre knabbe hele ideen.
– Kom igjen!
– En politiker som kaller seg Linda fra Trondheim har stilt seg i spissen for å slippe løs snøskutertyranniet bare fordi det er gøy å kjøre snøskuter! Det er galskap! De vil jo helt til toppen av Glittertind, det er jo dit opp de egentlig vil med sine skutere. Men har Linda og hennes venner tenkt gjennom hva det vil bety? En ting er mer støy og mindre uberørt natur, en annen ting er alle konfliktene. En vinter var vi på ski i Hattfjelldal for å jakte, og der oppe på fjellet ble vi forbikjørt av et annet jaktlag som kom fresende på sine skutere. Om kvelden kakket vi på hyttedøra til dem og sa: «I morra bruker ikke dere skutere!» Vi var to grupper som var svært uenige. Det ble ampert. På fjellet. Med massevis av brennevin. Og våpen.
– Men hva med den boka?
– Jeg har et begynt på et manus som skal handle om dette: «Skutersabotøren.» Blir det bra, kan det jo til og med gi noen gode ideer til de som vil stoppe galskapen. Skuterfrislippet markerer på mange måter et slags vendepunkt i politikken. Miljø vs. underholdning.
Men først, sol på skrotten
– Og dette skal du sysle med i Vågå?
– Ja, eller jeg får en forfatter til å skrive den økothrilleren, så kan jeg være kreativ og komme med ideer. Men først og fremst skal jeg gjøre mye mer av det jeg likte å gjøre da jeg var guttunge. Jakt og fluefiske. Hunder. Sånne ting. Men meningen med livet er jo også å bli klokere. Jeg kan ingenting om verdensrommet, men det kan jeg sikkert lære meg, kanskje rotter jeg meg sammen med noen lokale og setter opp et observatorium. Men først må jeg venne meg til dialekten. Her om dagen var det en bonde som spurte om jeg skulle være med på å grave opp et eller annet. Jeg trodde han sa det. Det han sa var at han var på vei til et gravøl. Men det viktigste nå er å kle av seg! Gå i kortbukse! Få mer sol på skrotten!