Det er stadig deilig å være norsk i Danmark. Ikke minst på grunn av maten. En dansk frokost i solen med lunet postei på et stykke mørkt rugbrød, kanskje med en grønn Tuborg, står fortsatt i gyllent lys for meg som noen ganger har syklet fra måltid til måltid på de fynske «sydhavsøyene». Kan fortsatt anbefales!
Det kan derimot ikke det danske svinekjøttet, som også har vært kjent for sin gode smak og lave pris. Danmark er blant Europas største produsenter av svinekjøtt. Men nå er det nettopp størrelsen som tar dem. De har drevet opp produksjonen med store besetninger og industrielle metoder, og i iveren etter mer og billigere har de nå møtt den økologiske veggen. Åtte av ti slaktegriser viser seg å være bærere av den beryktede MRSA-bakterien, multiresistente gule stafylokokker, «sårbakterien» som knapt noe antibiotikum biter på. Ikke farlig for unge og friske, men fryktet på sykehus og sykehjem. Der stenges avdelinger og operasjoner avlyses når MRSA-alarmen går. Nedvasking og desinfisering må til.
Økologi handler om naturens hushold, om balansen mellom arter i naturen. Mange er de som har advart den danske svinebransjen om at naturen setter noen grenser som det er uklokt å overskride. Det er kort og godt en sammenheng mellom bestandenes størrelse, antall dyr på samme sted, og sårbarheten for smittesykdommer. For å holde dyra sykdomsfrie bruker produsentene antibiotika, og dermed utsettes bakteriene for et såkalt seleksjonspress: De mest motstandsdyktige blant bakteriene på dyra overlever og overtar for de «ufarlige». Når 80 prosent av grisene er blitt bærere av MRSA-bakterier, må bruken av antibiotika ha vært formidabel. Noen av oss mistenker at det også skyldes rutinemessig tilsetning av antibiotika i fôret noen steder, selv om det nå er forbudt i Europa, nettopp av frykt for utvikling av motstandsdyktige bakterier.
Nå testes alle danske svinebønder for MRSA-bakterier før de slipper inn i noe sykehus. Men fagfolk advarer om at hyppigheten av såkalt «bærertilstand» av MRSA rundt svinefabrikkene og i mange landsbyer omfatter langt flere enn de som faktisk ferdes i fjøsene. Smitten er ute av kontroll, bekrefter noen av mine danske legekolleger, blant annet fordi økonomiske interesser har lagt lokk på testing og effektiv bekjempelse av smittespredningen.
Det er tydeligvis ikke lett å få bevisstheten om økologiske begrensninger inn i styre og stell. Ikke før det er for sent. Alt for ofte hører jeg «tut og kjør», som om dyr, mat og biologisk materiale ustraffet kan masseproduseres og fraktes omkring som vaskemaskiner og tannpasta.
Og la det ikke være usagt: Den norske laksenæringen har lignende utfordringer, når lakselusa nå oppformeres rundt oppdrettsanleggene og tar knekken på både laks og ørret, og noen fortsatt snakker om å tredoble produksjonen. Bare godt at lakeslusa ikke lager sykdom på mennesker!
Men til grisen igjen. Er det farlig å spise dansk svinekjøtt? Nei, ikke når det er godt stekt. Men håndteringen av kjøttet i forkant, på kjøkkenbenken, kan gjøre deg til bærer av MRSA-bakterier, også om du selv ikke blir syk av dem. Derfor min advarsel.
Gjelder den også det norske grisekjøttet? Nei, heldigvis ikke. Her til lands har Mattilsynet en intens kampanje for å holde smitten unna. Grisebesetninger slaktes om MRSA-bakterier oppdages. Dessuten brukes det langt mindre antibiotika i norske fjøs, blant annet fordi besetningene er mindre og mer spredte, mer i pakt med de økologiske grunnprinsippene som holder smittepresset nede.
Og hør meg rett når jeg nå harselerer med politikkens velkjente: «Dette vil Fremskrittspartiet gjøre noe med!» For det er altså nettopp det – Sylvi Listhaugs annonsering av omlegging til mer industrielt landbruk – som kan bringe oss noen hakk nærmere det danske svineriet.