Vi hører i dag at Israels forsvarsminister sier at de bare angriper terrorstruktur og terrorister av forskjellig grad», sa Sidsel Wold i Dagsrevyen onsdag, direkte fra Gaza. «Men», fortsatte hun, og i dette lille ordet samles hele journalistikken, «de vi har besøkt i dag, kunne fortelle noe annet, for vi har besøkt dem som har fått sine barn drept».

Israels propaganda-apparat er like effektivt som resten av krigføringen. Den israelske ambassaden arbeider hektisk mot norske journalister. Pressemeldinger forteller at «ingenting av det som nå skjer i Gaza trengte å skje. Alt som trengs er at Hamas slutter å skyte raketter mot uskyldige israelske sivile. Det er alt.» Ambassaden tilbyr uttalelser i og utenfor kontortid og lover også «åpen linje» til en norskspråklig talsperson for den israelske hæren.

Men: NRK har Sidsel Wold på gaten i Gaza. Og i likhuset, der 15 år gamle Ahmed Mahti ligger innsvøpt i et hvitt klede. Mens hun intervjuer den sørgende faren, lander en israelsk bombe i nærheten. Hun drar til huset som ble rasert og rapporterer fra ruinene. En kvinne på 27 år og et barn på ett år blir gravd fram, begge døde.

For reportasjer som denne hater mange nordmenn Sidsel Wold. En rekke av de 1200 medlemmene i Facebook-gruppen «Vi krever Sidsel Wold FJERNET!» skjeller henne ut med det de kan finne av sjikanøse karakteristikker. Ifølge Bengt D. Lindgren, som opprettet gruppen, er NRK-journalisten «antisemitist», et ord som er misbrukt så ofte at det er i ferd med å miste sin kraft, selv når det blir stavet korrekt.

NRK har forsøkt å få gruppen fjernet, men ettersom den ikke inneholder bilder av nakne pupper, nekter Facebook. (Bengt T. Lindgren sier til Klassekampen at han nå angrer at han kalte Sidsel Wold antisemitt, og beklager ordbruken. Det er redelig av ham., men det er mer enn klønete at han ikke klarer å fjerne gruppen.)

Etter noen dagers storm mot jobben hun gjør blant droner, raketter, livredde og døde, skrev Sidsel Wold på sin egen vegg: «Jeg er lei av å lese at jeg bør brennes på et bål, at jeg er en løgner og en araberhore.»

Det er forståelig at hun kjenner det slik, men kanskje kan hun finne trøst i vissheten om at Israels mest aggressive og hatefulle venner har tapt. Opinionen har beveget seg markant, og det er delvis hennes fortjeneste. Det er ikke lenger så mange som er enig med Lindgren når han hevder at palestinerne aldri har hatt noe land. I løpet av de siste ti årene har det inntrådt et merkbart stemningsskifte både i Norge og andre land hvor det tidligere var stor sympati for Israels syn. Mange faktorer har medvirket til dette; FN-soldater som har kommet hjem med forakt for det de har sett, kirkelige grupper med gode kontakter i de okkuperte områdene, hjelpearbeidere, fagforeningsdelegasjoner, politikere, forskere som har dokumentert undertrykkelsen, jødiske skribenter som svenske Göran Rosenberg, som skrev i Expressen tirsdag at han har mistet håpet om Israel. Han ser framveksten av en «apartheidstat med to adskilte rettssystem, om man nå kan kalle det som hersker i de okkuperte områdene for et rettssystem».

Men endringen skyldes også at stadig flere journalister har innsett at framstillingen av konflikten mellom Israel og palestinerne som et oppgjør der begge parter har likt ansvar, er å gjøre vold mot journalistikken. For tre år siden, da Sidsel Wold var NRKs faste korrespondent i Midtøsten, ble hun klaget inn til Kringkastingsrådet av Israels ambassade i Norge. Ambassaden beskyldte henne for «fortløpende å gi et ubalansert og negativt bilde av Israel». Behandlingen i rådet endte med det VG omtalte som en «hyllest» av Wold, med de to Frp-representantene som unntak.

I sitt innlegg for rådet sa den anklagete at hun la folkeretten til grunn for sine reportasjer, «og der er det klart at Israel er en okkupant». Da utenriksminister Børge Brende denne uken fant det nødvendig å presisere at Gaza ikke er okkupert, skrev hun (på Facebook) om sjokklydbombene som rystet Gaza by klokken halv fire om natten, om rakettene som slo ned 100 meter fra hotellet hun bodde på og om den altomfattende redselen, før hun la til: «Og utenriksminister Brende sier at Gaza ikke er okkupert? Som om andre enn oss priveligerte (sic!) utlendinger med pass kan reise fra dette marerittet?»

«Jeg (vi) forlanger en reporter som er nøytral. En journalist SKAL og MÅ være nøytral», skrev Lindgren. Men det er ikke nøytralt å veie folkeretten og brudd på folkeretten likt, det er en falsk balanse å sammenlikne Gaza med Tel Aviv. Når politikere, inkludert Jonas Gahr Støre og Børge Brende, snakker om fredsprosessen, er det ikke journalistens oppgave å være stenograf, men å minne dem om at fredsprosessen har hatt samme utvikling som Ariel Sharon; etter mange år i koma er den nå ettertrykkelig død.

BBC har sendt mer enn 200 av sine journalister på kurs for å lære å unngå falsk balanse i vitenskapsprogrammene. De skal ikke lenger slippe til talsmenn for «marginale oppfatninger» i samme grad som hittil. Det blir færre klimafornektere i BBC-sendingene, toleransen for antifakta skal erstattes av en journalistikk som tydeligere slår fast hva som er rett, eller den overveldende oppfatning blant fagfolk. The BBC Trust, som er et kringkastingsråd med adskillig tyngre autoritet enn det norske, har bedt ledelsen sørge for å få tydeligere fram hvor tyngdepunktet i den vitenskapelige debatten befinner seg.

Det samme må være tilfellet i rapporteringen fra Midtøsten. Vi trenger ikke journalister som nøyer seg med å gjengi hva Israel påstår om sin egen krigføring, men slike som sier MEN – og deretter avdekker fakta på bakken. Eller i likhuset.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på twitter.com/svelle