Begge festivalene er tuftet på tanken om at dette er en måte å forvalte den såkalte «Olavsarven» på. Olav er selvfølgelig en av våre tidligste rikskonger, Olav Haraldsson, men hva er det for en arv han har etterlatt som skal forvaltes? Og hvordan?

Det spørsmålet stiller også historikeren Magnar Njåstad seg i en kronikk i Adresseavisen 11. juni: «Det kan se ut til at alt som er bra i dagens samfunn og som har motstykker i fortiden er uttrykk for denne Olavstradisjonen… Denne bruken av historiske symboler er ikke uproblematisk, fordi man ureflektert bruker historien som et koldtbord der man kan forsyne seg med det som passer og komponere sin egen rett.»

Det er akkurat det det trønderske kirkemiljøet gjennom lang tid har gjort: «Olavsarven» er gjort til det historikere kaller en blackbox, dvs. et begrep som ingen lenger stiller spørsmål til, men som når en går inn og undersøker hvordan er blitt brukt i ulike sammenhenger, avslører hvordan begrepet gradvis og umerkelig er blitt fylt med et innhold, mening og betydning som tjener særlige formål, hensikter osv. Vi sier at begrepet er blitt en del av en diskursiv sammenheng: Gjennom språkets valg av ord og begreper bygges meninger som er med på å fremme ulike måter å forstå forhold og fenomener i samfunnet på, både i nåtid og fortid. Sånn forholder det seg også med begrepet «Olavsarven», et begrep som fortsatt har en stor symbolverdi på mange områder og i ulike miljøer, men som ikke uten videre – og nettopp ikke derfor – kan brukes løsrevet og isolert fra sin historiske kontekst. Når begrepet «Olavsarv» har oppstått er uvisst, men kan formodentlig knyttes til Kirkejubileet i 1930 og dermed til dette jubileets religionspolitiske innhold og ambisjoner frontet av biskopen Jens Gran Gleditsch, en ivrig talsmann for «folkekirken». Siden har Finn Wagle, Knut Andresen og andre innflytelsesrike kirkeledere med røtter i miljøet omkring Nidarosdomen brukt begrepet på en slik måte at kristenreligiøse normer, forestillinger og verdier ytterligere er blitt styrket som begrepets sentrale innhold. Om det er bevisst eller ikke, spiller ingen rolle, poenget er at gjennom denne diskursive praktiseringen av begrepet «Olavsarven» skapes en forestilling om at kirke, stat og folk helt siden midddelalderen har vært en uadskillig enhet holdt sammen gjennom et kristent felleskap med klart definerte verdier, normer, holdninger og svar på tilværelsens store spørsmål. Dette er ikke i nærheten av de historiske realitetene.

Njåstad peker også på en annen virkningshistorikk, nemlig at alt som er bra i dagens samfunn har en historisk opprinnelse i Olavsarven. At religiøse, etiske og moralske verdier fikk et annet fokus gjennom de århundrer det tok å kristne dagens norske territorium er riktig, men det er ikke det samme som å avskrive f.eks. nestekjærlighet og barmhjertighet som ikke-eksisterende kvaliteter i et førkristent samfunn. Men det kan ha antatt andre former. I nyere arkeologi- og historieforskning blir Olavs religionspolitiske aksjoner satt inn i en sammenheng der det ikke handler om kristningsprosessen i seg selv men om dens maktpolitiske rolle og betydning for etableringen av det norske sentralkongedømmet og statsdannelsen. På Mostertinget i 1022-1023 e.Kr. oppnådde Olav enighet mellom konge og kirke om at Kristenretten, dvs. kirkens lover, skulle gjelde i landet.

Dette er bakgrunnen for den tradisjonelle kirkehistoriske forestillingen om at Olav «innførte kristendommen» i Norge. Nyere forskning har et mer nyansert og annerledes syn på dette: For det første tyder mye på at kristendommen som religion allerede hadde vunnet fotfeste i sentrale landområder fra 800-tallet av. Og det forhold at hedenske begravelser stort sett forsvinner i løpet av 900-tallets 2. halvdel – ikke minst er det tilfelle i Trøndelag – viser at kristningsprosessen var i god gang lenge før Mostertinget. Har Olav slått inn åpne dører? Neppe! Poenget, sier Sverre Bagge, vår fremst ekspert på norsk middelalderhistorie, i 2005, er ikke at kristenretten ble akseptert, men «det som skal forklares med kristningen av Norge, er ikke at enkeltpersoner og grupper i deler av landet gikk over til eller lot seg påvirke av en ny religion, men at denne religionen ble den eneste tillatte og etablerte en organisasjon som skulle sikre at hele befolkningen aksepterte den.» Hvilket er et maktpolitisk og ikke et reliøst anliggende. En åpenhet for Olavs historiske rolle som statsbygger må påvirke det diskursive meningsinnholdet og synliggjøre det mangfold av verdier og holdninger som rommes i begrepet «Olavsarven». Status pr i dag er at det ikke er noen praktisert forbindelse mellom den diskursive bruken av begrepet og moderne historieforskning på området. Dette er en utfordring som ansvarlige miljøer må ta må alvor fremover.

axel.christophersen@vm.ntnu.no