Ei enslig søye kommer imot oss på tunet til Kjetil Hermandstad i Harran. Hun breker, vil inn i det tomme fjøset. I en bås helt innerst står to enslige lam. Men de er ikke hennes. Mora deres led samme skjebne som hennes lam. De ble tatt av slagbjørnen som herjet i saueflokkene i Namdalen de siste ukene.
I flere dager har jaktlaget lett i grenseområdet mellom Høylandet og Grong. Bamsefar er forsvunnet, men slett ikke sporløst. Vi kan ennå se avtrykk etter labben der bjørnen tok sats. I veikanten ligger restene etter den første sauen han slo, skjønt det er ikke mye igjen. Fluer og andre dyr gjør kort prosess med kadaveret i glovarme Trøndelag. Et trent øye kan se at nesa er knust, men det er umulig å si sikkert om dødsårsak. Dette er noe av det bøndene fortviler over. Det er ikke bare håpløst å finne alle kadavrene, også dødsårsaken er vanskelig å fastslå. Men det må de, skal de få rovdyrerstatning.
SE BILDESERIE: Rovdyrkonfliktens ansikt
På tunet til Kjetil Hermandstad får rovdyrkonflikten et ansikt. Bonden fra Harran kjøpte sin første sau som tiåring, ville gjøre drifta bedre enn faren. For ham er sau hele livet, han er en selverklært «sauidiot». Slik må det også være, skal han bli gammel i dette yrket. Som rovdyrkonsulent har han sporet, registrert og identifisert rovdyr og kadaver i mer enn 30 år. Få kjenner rovdyrsituasjonen i Namdalen bedre. Han er likevel ikke uberørt når bjørnen tar hans dyr. Han er på fornavn med hver eneste sau. Kjenner igjen sauen på lang avstand, vet nøyaktig hvordan de oppfører seg. Sauer som tidligere dro til skogs, trekker nå ned mot veien. De føler seg tryggere der.
På åttitallet var fjellene i Namdalen hvite av sau og myrull. Få steder var mer egnet til beitebruk. Lammene hadde landets beste slaktevekt. Med rovdyrforlik og større bjørnestamme har det gått nedover med sauenæringa. Lierne i Nord-Trøndelag ble kamparenaen for den voldsomme rovdyrkonflikten på nittitallet. 1,2 kilometer med sauekadaver og et rådhus dekket med bjeller fra døde sauer gjorde ikke inntrykk nok. Rovdyrpolitikken sto fast. Det meste ble prøvd, gjeterhunder, rovdyrgjerder, men uten særlig hell. Enden på visa ble at Lierne avviklet sauenæringa. Frustrasjon ble erstattet med resignasjon. Kun en liten håndfull bønder klamrer seg fast, med sauene plassert bak robuste strømgjerder. I de vakre fjellene er det bare myrull igjen.
De øvrige sauebøndene i Namdalen frykter de vil lide samme skjebne. Bjørnen flytter seg etter maten, blir det sagt. Har den først fått smaken på sau, så slutter den ikke. Til det er våre framavlede sauer et for fristende og lett bytte for rovdyrene. Kjøttfulle skapninger, lite egnet til å løpe og ta vare på seg selv. Da Hermanstad startet som rovdyrkontakt i 1983, var det en bedagelig jobb. Da var det stort sett Lierne som hadde rovdyrplager. Først på nittitallet begynte bjørnen å gjøre seg gjeldende på østsida i kommunen. Ikke før på 2000-tallet ble bjørneskadene merkbare vest for E6 og Namsen, der Hermandstad har sine beiteområder. Det ble verre og verre for hvert år.
Han blir stadig mer ensom i jobben. Da han overtok gården, var han en del av et stort miljø. Nå er de bare fire sauebønder igjen i hele Grong kommune. De gir opp, en etter en. Så hvordan livsgrunnlaget forvitret foran øynene deres. Det generasjoner før dem hadde bygd opp. – Det verste er å finne sauer som fortsatt lever, etter at bjørnen har forsynt seg av dem. Jeg kjenner flere som måtte ha psykiatrisk behandling, forteller sauebonden, som selv har sett det meste. Han viser frem bilder av skamferte dyr. Sauer han selv har måtte avlive. Dyr som har gått i dagevis med avrevet jur og punktert lunge. Lidelsene er nesten ikke til å begripe.
I Grong står sauefjøsene tomme. Geir Vongraven var en av de siste som hadde sau på østsida i Grong. Med rovdyrtap på godt over 20 prosent av voksne dyr, gikk det ikke lenger. – Det var ikke noe enkelt valg. Vi fant døde sauer hver dag. Til slutt kunne jeg utsette verken meg selv eller dyrene for dette, forteller han. Vongraven har akkurat tatt imot en nyfødt kalv. Sammen med to andre sauebønder har han satt seg i gjeld for å starte på nytt som melkebonde. Datteren Grete (7) steller kalvene og bærer høy til kyrne som hun aldri har gjort noe annet. Men hun savner lammene. Alt er nytt, det er en bratt læringskurve for familien. Å flytte fra Grong er ikke et alternativ.
Bjørnen er kommet for å bli. Kjetil Hermandstad er ikke uenig i at vi må leve med bjørn. En rekke tiltak gjøres for å dempe konflikten. Dyrene tas tidligere ned fra beite. Det er i de mørke høstkveldene rovdyrene virkelig slår til. Da skal de spise seg opp. Allerede tidlig i august må sauene på innmark. God butikk er det ikke, men alt er ikke helsvart. Forvaltningen er blitt langt dyktigere til å gi raske fellingstillatelser, men svært ofte er jakta resultatløs. Å ta bjørnen er som å finne den berømte nåla i høystakken. Den beveger seg over enorme avstander. Terrenget er kupert og tettvokst, dyktige bjørnehunder er det få av. Det finnes ingen enkle løsninger. Bjørnen har nå engang like stor rett til å eksistere som oss. Ikke overraskende er det folk i Oslo og Akershus som er mest positive til å verne rovdyr. Skepsisen er sterkest nettopp i Trøndelag. Noen ganger er avstanden mellom Harran og hovedstaden stor.
Det er vanskelig å reise tilbake til byen uten en klump i halsen. Noen betaler en høy pris.