Matfestivalen som åpner i dag er ingen liten og unnselig festival. Interessen, og dermed også markedet for lokalmat, har økt betydelig i løpet av bare noen ganske få år. Da den første matfestivalen ble arrangert i Trondheim i 2005 var det om lag 60 utstillere, og i gjennomsnitt omsatte hver enkelt for 20000 kroner. Det var de strålende fornøyde med. Men det var i 2005. Årets festival har 100 utstillere, og det er ikke noe som tyder på at omsetningen vil bli lavere enn hva den var på fjorårets festival. Da omsatte de lokalmat for sju millioner på tre dager, noe som tilsvarte en gjennomsnittsomsetning på 80000 kroner per utstiller.
Ingen som beveger seg rundt på trønderske veier kan unngå å se alle skiltene som viser vei til gårdsutsalg. Det er blitt stadig flere av dem. Interessen for lokalmat er også synlig i dagligvarebutikkene, med et stadig større utvalg av produkter som er produsert på gårdsbruk i Trøndelag og andre deler av landet. Småskala matprodusenter er blitt attraktive for matvarekjedene, og det er selvsagt ikke fordi de ønsker å bidra til produksjon på norske gårdsbruk, men fordi de ser at det er butikk i disse produktene.
De 100 produsentene som selger sine varer på Matfestivalen i Trondheim er også gull verdt for norsk landbruk. De er norsk landbruks tillitsbærere. Siden 1979 har man målt folks oppslutning om norsk landbruk og den har ligget stabilt høy i alle år. Nært opptil 90 prosent sier at de ønsker et landbruk på minst samme nivå som i dag. Dette tolkes av landbrukets organisasjoner som at norsk landbruk har høy tillit i befolkningen. Problemet er bare at denne undersøkelsen ikke sier noe om hvilket landbruk det er folk gir sin tillit til.
Siden 1979 har nær 82000 bønder lagt ned drifta. De drøyt 43000 gårdene som fortsatt er i drift er blitt langt større både i areal og i antall dyr. Det landbruket folk ga sin støtte til i 1997 er altså et annet landbruk enn det de støtter i dag. Ikke bare min egen forskning på norske forbrukere, men også internasjonale studier, viser at det landbruket folk har tillit til er småskala landbruk. Småskala landbruk gir positive assosiasjoner hos folk først og fremst fordi man ser for seg en større nærhet mellom bonde, dyr og jord.
Når norsk landbruk nå går i retning av stadig større enheter betegnes det gjerne som industrilandbruk. Gårdsbruket blir en fabrikk. Det er vanskelig å gi noen klar definisjon av hva som ligger i betegnelsen industrilandbruk, og det er på ingen måte klare grenser for når noe blir et industrilandbruk. Her er nok grensene både flytende og relative. I dag er det i gjennomsnitt 231 slaktesvin på norske gårder som driver svineproduksjon. Det er en betydelig økning på få år og representerer altså det som betegnes som en industrialisering av landbruket. Sammenlignet med Danmark framstår likevel norske svineprodusenter som små og puslete. Her er gjennomsnittet over 900 slaktesvin per bruk.
De negative assosiasjonene forbrukerne har til industrilandbruket er ikke bare forestillinger, og den siste tidens debatt om antibiotikabruk i landbruket viser dette. Bruken av antibiotika i norsk landbruk er, sammenlignet med andre land, meget lav. I Danmark er den langt høyere og de har et omfattende problem med antibiotikaresistente bakterier i sine griser. I Danmark er problemet så omfattende at de synes å ha gitt opp kampen mot spredning, en kamp som blir vanskeligere desto større besetningene er.
Når landbruket går i en industrialisert retning, åpner det for alternativer, og i så måte er altså mangfoldet av småskala matprodusenter på Trøndersk matfestival et resultat av en motreaksjon av industrialisering og ensretting i volumlandbruket.