Doug beskriver livet sitt som en berg og dalbane gjennom sine 62 år. I vinter kom han inn i stua mi, gjennom tv-skjermen. Sittende på et fortau i Nashville, med åpen gitarkasse, sang han låtene sine. Om liv, og tro og oppturer og nederlag: « I’m going down to the river, to wash my soul again». Jeg ble bare sittende og se og høre på denne mannen, absolutt preget av det livet han hadde levd. Hardt. Utsatt. Men med en klarhet i blikket som holdt meg fast. En verdighet, stolthet og ydmykhet som var slående. Og det var et blikk jeg kjente igjen, fra våre egne gater.
Noen måneder etter sto han foran meg, lys levende. Gitaren på kneet. Scenelyset var varmt. Doug holdt konsert på Moskus, en av byens mindre scener. Og jeg kjente det sakk i meg. Han er virkelig. Han har gjort denne reisen. Kommet fra Nashville etter å ha blitt oppdaget som det heter, gjennom dette tv-programmet jeg hadde sett. En slik reise er altså mulig.
Og nå satt han der, sang og spilte pusten utav oss med låtene sine. Og takket Gud for det. Og måtte stadig sjekke om det var greit for bar-publikummet at han sang en gospellåt innimellom sine egne, som han også la gospel, eller evangelium i, som han sa. »For Gud er grunnen til at jeg finnes, og at jeg er her.»
Så enkelt og liketil at vi som liker å tenke på oss selv som en smule sofistikert publikum, kikket ned i glassene. Men jeg tror at hver og en av oss gikk hjem og gjorde som han sa vi skulle – nemlig telle våre velsignelser, og takke. Både for velsignelsene, livets gaver som er lagt i hendene våre, og for at vi fikk møte denne mannen, Doug.
Han var som sendt. Og vi kunne ikke annet enn å ta imot, det han ville gi, det han ville si, det han ville vise oss. At det livet som er lagt som en gave i hendene våre, det er godt nok. Det skal leves. Det er ikke noe å bevise. Når vi skreller av alt det utvendige, det er da det kommer frem. Det er da vi går ned til elva, for å vaske sjela igjen.
Det er Olavsfestdager i byen. Det er fest. Det er ettertanke. Mange har gått pilegrimsvandringer, også i bygdene rundt. Har stoppet ved elver, vasket føtter og ansikt og hender. Har våket. Og kjent at det gjør godt for sjel og sinn.
Andre har stått i Borggården og sunget salmer og kjent seg fornyet, eller latt seg rive over ende av fantastiske verk i Nidarosdomen, eller lesning av Bergprekenen på Vestfrontplassen, eller kastet seg inn i rytmene i teltet på torget – sigøynere eller saltenværinger, alle bringer noe med seg. Vi har vært nede ved elva.
Og jeg vet at på fredag blir det et nytt møte ved elva, da kommer den palestinske sangeren Rim Banna først til Vår Frue kirke og skal synge på Åpen mikrofon, og så i Borggården. Og på lørdag synger hun på Olavsfestdagenes støttekonsert for Gaza. Hun har med seg et helt folk i sangen sin. Et folk som lengter etter fred med rettferdighet. Vi inviteres med inn i den lengselen og kampen, for vår frihet og fred henger sammen med alle menneskers. Verden er én, selv om vi har bygd grenser og murer som gjør at vi tror det er annerledes.
Tro, håp og rettferdighet lyder det i sangen Rasmus Rohde har laget sammen med SFO-barn i Trondheim. Ungene har skjønt det. Vi voksne glemmer det så lett, dekker det til.
Tro, håp og rettferdighet. I’m going down to the river, to wash my soul again. Elva er like her nede.
siv.limstrand@bymisjon.no