Det var den sommeren jeg hele tiden trodde at det ikke kunne bli varmere, krigene verre eller følelsen av maktesløshet større. Men jeg tok stadig feil, skriver Anna Lian. Bildet er fra Øysand tidligere i sommer. Foto: Morten Antonsen

Det var den sommeren ingenting var normalt. Da varmen kom og la seg over oss som en litt for hard klem som varte altfor lenge, og som det var umulig å rive seg løs fra. Det var den sommeren dyner ble byttet ut med tomme laken, og ektepar lå så langt fra hverandre i senga som mulig, for å unngå å bli brent av den andres varme, klamme kropp. Det var natt etter natt da ingen fikk sove, og tankene fikk vandre fritt, og som oftest havnet i mørket.

For det var den sommeren de bombet i hjel hundrevis av små barn, mens verden satt stille og så på. Nyfødte babyer, unge fotballspillere på stranda, skadde på sykehus og barn som hadde søkt tilflukt i skoler. Denne sommeren var de alle legitime mål. Og mens vi drømte om aircondition og kjølig luft mot sommersvett hud, holdt mødre i Gazas kjellere pusten, mens de tviholdt om barna sine og ba om det ikke skulle være deres tur i natt.

Dette var de hete, rare ukene der det kjentes som om gråten alltid lå klar øverst i halsen. For det var også den sommeren jeg for første gang fikk se bilde av et levende menneske inne i min egen mage, samtidig som alt jeg kunne tenke på var bilder av døde barn i ruiner. Eller, det er ikke helt sant. For dette var den sommeren jeg hadde sett så mange bilder av ihjelbombede barn at jeg nesten sluttet å reagere.

Og så, en torsdag morgen, var dette plutselig sommeren da vi trodde terroren også kunne komme til Trøndelag. Da vi skulte litt nervøse bort på han ensomme, skumle fyren med altfor stor sekk utenfor Nidarosdomen, og rødmet litt av vår egen dumhet når det viste seg å være en turist som ventet på familien sin.

Dette var sommeren da tatoveringer og mørk hud var alt som skulle til for å bli stoppet av politiet, de som nå skulle gjøre oss supertrygge med sine store maskingevær og sitt allestedsnærvær. Det var den sommeren da vi ventet på terroren som aldri kom, mens vi gradvis forsto at dette også var terror på sitt vis. Inntil vi igjen husket på Gaza, og skjønte at vi likevel ikke var i nærheten.

Det var den sommeren vi heiet på VM-underdoger som Colombia og Chile, norske barn tømte frysediskene for is, blåbærlyngen var rødsvidd og og det velsignede regnet bare kom i følge med torden og lyn. Den sommeren vi glemte Syria, som vi kanskje egentlig aldri hadde husket, og da Ebola-epidemien fikk herje Vest-Afrika i ukevis før norske aviser orket å vie den spalteplass. Muligens fordi de var så opptatt av varmerekorder at ikke engang flåtten ble funnet verdig en førsteside. Det var den sommeren jeg skulle ønske flåtten var min største bekymring.

Det var den sommeren jeg hele tiden trodde at det ikke kunne bli varmere, krigene verre eller følelsen av maktesløshet større. Men jeg tok stadig feil.

Det var den sommeren jeg bestemte meg for å trekke inn i skyggen og sette min lit til høsten.