Oslopressen har skrevet mye om Taco Republica den siste måneden, omtalt som Norges første genuine mexicanske restaurant.
Riv ruskende feil: I Trondheim har Restaurant Frida kjørt en kompromissløs mexicansk meny siden de åpnet i 2007. Og her går det unna: Allerede før jeg får satt meg i kjellerlokalet i Fjordgata, spør servitøren om jeg vil ha noe å drikke.
–Effektiv service, smiler anmelderkollega Mats, som alt er på plass med en corona.
Vi ber om å få smake så mye som mulig av menyen, og servitøren blir henrykt – vi flyttes straks over til et større bord og vi lurer på om vi har gapt over for mye.
Først kommer koriandersuppe. Den er grønn og fyldig. Koriandersmaken er ikke sterk og såpeaktig, heller subtil og kilende. Temmelig eksemplarisk i seg selv, men prikken over i-en er fritert chili som gir sting til retten, samtidig som det tilfører sprø konsistens.
–Denne suppa kunne vært servert på gourmetrestauranter, gliser jeg nærmest salig.
Så kommer grillet kylling med mole poblano-saus, en svært spesiell saus med et 20-talls ingredienser, inkludert kraft og sjokolade. Den oppleves som både tung og lett på samme tid, er veldig interessant og nyanserik.
–Og ikke minst god, sier Mats.
Den tynne kyllingfileten er perfekt stekt, stekeskorpe, men fortsatt saftig. På samme tallerken ligger tynne, gyldne tacoruller med potetmos, som går harmonerer ypperlig med mole-sausen. Rett og slett en velkomponert rett, med pondus. Servitøren er stadig innom for å sjekke stemningen. Vi prøver å bestille rødvin, men får streng beskjed om å fortsette med øl, når vi først har begynt.
Godt balansert
Ferden går videre til ceviche av scampi, med eple og mango. Alt er hakket i småbiter, scampien er badet i lime, som gir en slags kokeeffekt.
–Syrligheten er perfekt mot sødmen, sier Mats.
–Og de sprøstekte maisflakene gjør konsistensen spennende, fortsetter jeg.
Rettene renner inn. Nå empanadas med mais, chorizo og grønn salsa med tomater og chili. Også denne velbalansert, og herlig rik på smak. Som alle rettene hittil, med en akkurat passe mengde chili, som gjør at det brenner – men bare litt.
Nå kommer også tequila i bildet. Vi anbefales en eldre variant, Don Julio anejo 70, som er lagret et par år på eikefat, og filtrert. Ved første sniff som en eksplosjon i nesa, nesten på linje med en overdose wasabi. Ved nærmere smak, en svært aromatisk drikke, sødmefylt og fruktig. Fremdeles røff, men milevis unna tequilaflaskene med rød hatt.
Ny rett på bordet, fløyelsmyke hvetelefser vi selv må montere med strimlet indrefilet av storfe, små ananasbiter, frisk koriander – og kaktus! Små, tynne skiver med en rik, litt syrlig og frisk grønnsakssmak. Kjøttet er mørt og forsiktig krydret, kjøttsmaken skjærer gjennom, fint akkompagnert av kaktusen. Chipotle-saus, altså chili med røyksmak, gir den nødvendige piffen.
Laks og banan
–Flaks porsjonene er såpass små, sier Mats når et stort fat med lakseruller og entrecote lander på bordet. Laksen er stekt ytterst, rå inni og har fått et topplokk av friterte bananskiver.
–Kombinasjonen synes uhørt, men bananen er ikke så søt, og fungerer ypperlig med laksen, kommenterer jeg. Mats er enig, og straks over på entrecoten som er fulgt av jalapeno-salsa, bønnestuing og en soppstuing med tequila.
–Kjøttet er skikkelig mørt og smakfullt, og perfekt rødt i midten, stråler Mats. Soppen holder samme nivå, fyldig uten å oppleves tung. Ikke overraskende med et hint av chili.
Stappmette får vi dessert, og her senkes nivået noe. Den meksikanske kjekskaken carlota med sjokolade og hint av kaffe, med karamellsaus, og jordbær med krem – det smaker jo godt, men ikke like friskt, det blir mye sukker.
–Det er ikke på samme nivå som resten av rettene, sier Mats.
For det har vært en forunderlig og imponerende kulinarisk reise, med spenstige kombinasjoner og høyt kvalitetsnivå. Kalkulatoren i hodet anslår en regning på i overkant av to tusen, men for to øl og en tequila hver, pluss mat, betaler vi 1274 kroner. Kvitteringen viser at vi i matveien er belastet for to ganger månedens meny. En meny som må sies å være et kupp.
