- Jeg tenker på døden hver dag, men har ikke tenkt å gi meg med det første, sa Henning Mankell til Adresseavisen for to år siden.

Mandag morgen døde han i Gøteborg mens han fortsatt sov, 67 år gammel.

Han fortalte i januar i fjor at han hadde fått diagnosen kreft. I mai opplyste han at behandlingen fungerte og at utviklingen gikk rett vei.

Mankell, som er mest kjent for bøkene om Kurt Wallander, åpnet dørene for nordisk krimlitteratur i verden. Bøkene hans er oversatt til mer enn 40 språk og har solgt rundt 40 millioner eksemplarer verden rundt. Jo Nesbøs bøker har til sammenlikning solgt rundt 26 millioner eksemplarer.

Ville leve i ti år til

Da Adresseavisen møtte Mankell under Bjørnsonfestivalen i Molde høsten 2013, hadde han ikke fått noen diagnose. Men han var opptatt av døden og tok opp temaet flere ganger i løpet av intervjuet.

Han hadde lovet kona si at han skulle leve i ti år til. I løpet av den perioden hadde han også planer om å gjøre ferdig det som han mente skulle bli hans livsverk, en serie bøker om europeisk kolonialisme i Afrika.

- Min gamle venn Jon Michelet er tre år eldre enn meg. Han er nå i ferd med å skrive de viktigste bøkene i sitt liv, om norske sjømenn under andre verdenskrig. Jeg håper jeg kan gjøre noe liknende med bøkene mine om kolonialismen, sa han.

Bodde mye i Mosambik

Den venstreradikale Mankell var svært engasjert i Afrikas situasjon. De siste 30 årene av livet bodde han store deler av året i Mosambik.

Mankell hadde også nær tilknytning til Molde, etter at han arbeidet som instruktør på Teatret Vårt på 1970-tallet.

- Bærebjelken i Teatret Vårt var en sterk tro på at når teatret er på sitt beste, kan det utrette hva som helst, pleide han å si om sine år i Molde på det radikale 70-tallet.

I 2010 var han tilbake i Molde, både med en monolog med tittelen «Driving Miles», som handlet om det spesielle forholdet mellom Miles Davis og sjåføren han møtte da han besøkte jazzfestivalen i 1984 og -85.

Ville begraves på Ona

I 2010 år skrev han også forestillingen «En høstkveld før stillheten», som Mankell skrev spesielt for scenen i Molde. Handlingen foregikk ytterst i havgapet på Ona, ei øy han hadde en spesiell forkjærlighet for etter flere tidligere besøk.

Adresseavisen ble med Henning Mankell på båttur til det lille øysamfunnet i 2003. Han ruslet rundt på de smale stiene, fordypet i egne tanker. Da vi kom til den lille kirkegården med hundre gravstøtter, ytterst på en odde mot havet, utbrøt han: - For et fantastisk sted. Her kunne jeg tenke meg å bli begravd.

Noen år senere kjøpte han seg et hus på øya. Og da vi møtte ham i 2013, gjentok han sitt ti år gamle ønske om gravsted:

- Kanskje jeg blir begravet på Ona en dag. Men først må jeg skrive om kolonialismen.

Ga bort halvparten

Henning Mankell ble født i Stockholm i 1948, men bodde i Sveg i Härjedalen fra han var til han var 12 år gammel. Også Sveg hadde han et nært forhold til gjennom hele livet.

Han kjøpte blant annet en gård i Sveg som han lot andre svenske forfattere bruke som skrivested. Mankell tjente utallige millioner kroner på bøkene sine og var alltid opptatt av å dele av overskuddet. Blant mye annet bygget han en barneby i Afrika.

- Jeg har betalt mye i skatt i Sverige og har nok gitt bort omtrent halvparten av det jeg har tjent, fortalte Mankell da han og Jo Nesbø møttes til samtale under Bjørnsonfestivalen i 2013.

Hilsen fra «Wallander»

Mankell fikk et nært forhold til nordvestlandet etter tiden på Teatret Vårt. Svein Bjørnerem ble en god venn av forfatteren.

- Han hadde et nært forhold til Ona, Molde og Norge. Han skrev blant annet stykket «Sangjen uti øyå» med handling fra Ona. Vi treftes sist for fire år siden, forteller Bjørnerem.

I følge Bjørnerem fikk aldri Mankell tatt i bruk landstedet på Ona. Sykdommen hindret ham i det.

Bjørnerem fikk dødsbudskapet mens han var ute på sjøen.

- Jeg er i båten nå, som vi eier sammen – den bærer navnet «Wallander». Han var en stor mann, verden trenger slike, sier Mankells venn på Ona.