«Sverre Knudsen, 1979» er også tittelen på selvbiografien hans som er utgitt rett før bandet The Aller Værste! blir hyllet av en rekke unge trondheimsmusikere på Byscenen lørdag.
Anledningen er 35-årsjubileet for albumet «Materialtretthet», som mange mener er et av tidenes aller beste i norsk rock.
LES OGSÅ: Rockveteraner hylles av de unge
Den korte, men hektiske levetiden til The Aller Værste blir solid behandlet i Knudsens selvbiografi, men bare på rundt 100 av de nærmere 500 sidene. Han bruker atskillig mer plass på å fortelle om alt som skjedde før bandet oppsto.
Og når han snakker om boka, bruker han aller mest tid på utviklingen i norsk politikk siden han selv var fremadstormende punkopprører.
- Jeg ville skrive om 70-tallet, et tiår yngre folk i dag har vanskelig for å forstå. De kan forholde seg til både 50- og 60-tallet, men det virker som om 70-tallet står i et underlig lys for dem, sier Sverre Knudsen når vi møter ham i hans lille krypinn på Torshov i Oslo.
LES OGSÅ: Noe til felles med The Beatles?
Vi drev med lobotomi
Ellers bor han store deler av året i en bortgjemt landsby på Kanariøyene, der han driver en allsidig forfattervirksomhet. Etter at han på 80-tallet var medlem i band som Løver & Tigre og The Beste, har han skrevet over 25 bøker og oversatt enda flere, i tillegg til manuskripter for teater og TV, blant annet «Hotel Cæsar».
Han har gått en lang vei fra Østerås i Bærum, der han vokste opp i en vanlig arbeiderklassefamilie.
- 70-tallet var et rart tiår. Jeg tror mange har glemt at homofili faktisk var forbudt helt til 1972. Vi drev med lobotomi her i landet helt til 1976. Og politikvinner måtte gå i skjørt. Alt dette skriver jeg om. Da blir det heller ikke vanskelig å se hva vi gjorde opprør mot, sier Knudsen.
LES OGSÅ: Havnet på sjetteplass
Han har vært en opprører siden relativt tidlig i ungdommen og er ikke blitt mildere med årene. Selv ser han annerledes på det:
Har sklidd mot sentrum
- Alle har beveget seg inn mot sentrum. Jeg også, så nå stemmer jeg på Rødt.
Sverre Knudsen mener alle de politiske partiene har nærmet seg sentrum de siste par tiårene og at markedsliberalismen har seiret over hele linja, så å si uten protester. Derfor har han fortsatt nok å gjøre opprør mot.
- Ideologien har tilsynelatende forsvunnet fra politikken i dag. Partiene henter litt her og litt der som fra et koldtbord. Velgerne roper etter sjokolade, og politikerne gjør alt de kan for å kaste sjokoladebiter til oss. Ingen bryr seg om hva sjokoladen faktisk inneholder. Men ideologien finnes der et sted, det gjør den alltid. Det er bare det at når ingen ser den, kan den ikke bekjempes.
Det var annerledes på 60-tallet. Allerede på en av de første sidene skriver Knudsen at «politikk var noe en liten gruppe eldre menn drev med, og de holdt enten med Amerika eller Sovjet». Videre: «Å skifte parti var regna som like ryggesløst og umoralsk som skilsmisse.»
Begeistret for Jim Reeves
- Du fant deg et sted der du hørte til, og det måtte du stå for. Slik var det med musikken også, man måtte ha et ståsted. I dag blir vingling oppfattet som frihet. Miljøpartiet De Grønne sier for eksempel at de er blokkuavhengige. For meg er det en stor selvmotsigelse. Alle vet at høyresiden i politikken vil ha vekst til evig tid og at vekst er klimafiendtlig.
Sverre Knudsen byr på flere overraskelser i boka. Som guttunge var han for eksempel svært begeistret for Jim Reeves, en glattslikket countrysanger som sto høyt i kurs hos foreldregenerasjonen. Men Reeves hadde en rød smokingjakke som gjorde inntrykk på unge Knudsen.
Og selv om han senere fikk helt andre musikalske inspirasjonskilder og snudde ryggen til amerikansk politikk, fortsatte han å være opptatt av stil. Derfor fikk han problemer med å knytte seg til ett miljø.
- SV-erne gikk rundt i stikkende ullponcho og skittengrønne bukser. ML-erne brukte parkas. Det blir ikke revolusjon i slike plagg, skriver han.
Fotball med The Clash
Knudsen hadde dårlig samvittighet for at han ikke drev politisk arbeid, men var mer opptatt av stilige klær og ville helst spille i band. - Jeg var mer interessert i t-skjorta enn i studiesirkelen, sier han.
Hos outsiderne og anarkistene i miljøet rundt Gateavisa i Hjelms gate fant han likevel folk som så såpass ut at han kunne omgås dem. I oktober 1979 skrev han til og med en artikkel for Gateavisa med tittelen «Et forsøk på å komme i snakk med The Clash».
Knudsen ble tatt av punken så å si i det øyeblikk den blomstret opp i England og tilbrakte mye tid i London. Der møtte han The Clash i øvingslokalet. Han fikk ikke noe intervju, men spilte fotball med dem i pausen. Banens beste var trommeslager Topper Headon, til tross for at han var i ferd med å få store problemer med heroin.
Sverre Knudsen hadde også store problemer det året. En av mange utenlandsturer med et betydelig inntak av alkohol endte med en angstpsykose. Han ble fraktet hjem til Norge og innlagt på det psykiatriske sykehuset Dikemark.
Tidenes beste musikkår
- 1979 var tidenes beste musikkår. Punken ble voksen, postpunken ble definert, vi fikk hip hop, elektronika, hardcore og så videre. Selv startet jeg året som zombie på Dikemark, men avsluttet det med suksess med The Aller Værste! Alt lyktes i løpet av noen måneder.
Veien fra bunnen til toppen var ikke enkel. På Dikemark fikk han etter hvert tillatelse til å gå på ski. Han bygget opp nok energi til å stikke av og dra til Bergen, der han fikk bo i studentkollektivet der hans gamle venn Ketil Kern holdt til. Han måtte en tur innom psykiatrisk avdeling på Haukeland sykehus, men stablet seg etter hvert på beina.
Den brennende musikkinteressen gjorde at han fort ble en del av musikkmiljøet i Bergen, der han ble ansett som byens første punker. Senere ledet han en Norges-turné der over 50 band opptrådte under mottoet Rock mot rasisme.
Han hadde også oppdaget at mye skjedde i punkmiljøet i Trondheim. Ett besøk i byen i 1978, der målet var Høstrock i Studentersamfundet, stoppet riktignok på jernbanestasjonen etter en svært fuktig togtur. Men så skjedde alt i 1979.
Trondheim lå langt foran
- Trondheim lå på den tiden langt foran Oslo. Fanzina Rockefilla ble solgt i 1000 eksemplarer, et voldsomt høyt tall, og Stein Groven skrev ukentlige rapporter i Adresseavisen om hva som skjedde i London. Jeg fikk så god kontakt med Trondheims-miljøet at da punkerne fra Trondheim senere spilte fotball mot punkerne fra Oslo, var det stor tvil om hvilket lag jeg skulle være med på, forteller Knudsen.
Kollektivet i Bergen huset også Chris Erichsen og Harald Øhrn, og Lasse Myrvold var ikke langt unna. Noen måneder etter at Knudsen flyttet inn, dannet disse fem The Aller Værste. Fire av dem kommer til Byscenen lørdag. Lasse Myrvold døde i 2006.
At det skulle gå slik, at Sverre Knudsen skulle skrive seg inn i norsk rockhistorie og at musikken han og kompisene laget, skulle feires av unge disipler flere tiår etterpå, det hadde ikke Sverre Knudsen trodd. Særlig ikke da han satt på Dikemark i januar 1979 og ikke ante at om noen måneder skulle alt sammen skje.
