Sjelden leste vi en selvstendig roman som så til de grader ender i en cliffhanger! For når vi denne gangen - etter å ha blitt enda litt bedre kjent med krigsseilernes hverdag – tar farvel med skogsmatros Halvor, er det på selveste D-dagen. Allierte tropper dumpes på strendene i Nord-Frankrike. Her blir de møtt av tysk artilleriild. Her slutter bind fire i Jon Michelets enestående romanverk om de norske krigsseilerne.
Flere av Norges største forfattere har gitt ut bøker i høst. Les anmeldelsene av Lars Saabye Christensens «Magnet», Roy Jacobsens «Hvitt hav» og Erlend Loes «Slutten på verden slik vi kjenner den».
Med undertittelen Michelet selv har gitt boka in mente, føler jeg ikke at for mye er avslørt når jeg starter denne anmeldelsen med å «røpe» hvordan det går. Sant å si ville jeg trodd at vår mann Halvor skulle nådd frem til Normandie enda tidligere. Det gjør han altså ikke. Derimot opplever han nok av krigens traurigheter, lediggang, motgang, botsgang, til mareritt for et helt liv. Han deltar på hemmelig, og spennende, oppdrag langs Saharas kyster.. Han har ukloke overordnede. Kjæresten slår opp. Han er på våpentrening i flyvåpenets treningsleir Little Norway, i Canada. Ikke minst skades han i kamp. Først oppnår han altså fransk hedersmedalje, dernest å bli etterforsket av norske militærmyndigheter, og fengslet.
Situasjonen var nemlig den, at mange soldater påførte seg selv skade for å unndra seg videre krigstjeneste. ble dette avslørt, risikerte man å bli dømt som desertør.
Det er i behandlingen av omstendigheter som disse, «Blodige strender» når det litterære høydepunktet. Michelet avslører temmelig grelt hvor nedrig den norske handelsflåten kunne få seg til å behandle sine soldater, og her er det også at teksten hans gnistrer til og gjør seg fortjent til de mange hundre tusen lesere som denne snart fullførte romankvintetten har fått.
Men som vanlig: Michelet nekter seg ingenting. Dette gjør boka rik, men også til en sjuhundresiders utfordring. For slik det virkelige livet gjør, følger også romanen ethvert tenkelig sidespor. Samtaler mannskapene imellom forfølges til det ender i det rene fyllevrøvl, om de så handler om elgjakt, skipskamerater, krigens gang. Her er digresjoner nok for en egen bok. Fyttikatta, som man sa på den tida. Han tar seg også noen historiske friheter - som det riktignok redegjøres for i etterordet – som boka, som roman, ville stått fjellstøtt uten, og som historisk dokument, bedre uten.
