Det er en sentral del av den trønderske kulturarven som nå reiser rundt på turné i store deler av Trøndelag. For en gangs skyld har Nord-Trøndelag teater også Trondheim med på turnéplanen, med tre besøk på Verkstedhallen tidlig i november. Og det er grunn til å kjenne sin besøkelsestid.

LES OGSÅ: Vil dra Duun frem fra glemselen

Historien som formidles er basert på de seks bøkene i romanserien «Juvikfolket», med fokus på de tre siste, som følger Odin og Laurits oppvekst og videre liv i det moderne Norge på 1900-tallet, der industri og andre næringer skaper nye motsetninger i et tradisjonelt bonde- og fiskeri-samfunn. Otto Homlung laget dramatiseringen for en storstilt oppsetning Det Norske Teatret, Paul Ottar Haga har bearbeidet den til turnéforestilling av langt mindre format.

LES OGSÅ: Fornyelse med ungdommelig glød

Handlingen foregår i en enkel, men stilig og velfungerende scenografi, de fem skuespillerne er alle på scenen hele tiden, de skifter på rollene og også de mange forteller-sekvensene.

Det er mye som skal fortelles på kort tid, og det helst tettest mulig innpå den Duunske dialekten som skriftlig fortoner seg fremmedartet for mange. Det fungerer overraskende bra, selv om skuespillerne omtrent må rope ut sine replikker og i de mest hektiske scenene bare skifter hatt for å markere skifter mellom to rollefigurer. Men det går fint an å følge historien – også for dem uten forhåndskunnskap. De mange kreative sceneløsningene imponerer i sin lekne enkelhet.

«I eventyret», den første og fineste av bøkene med Odin som hovedperson, er den flotteste også i dramatiseringen. Edvard Hægstad, den desidert eldste i skuespillerkollegiet, trår til i rollen som Odin – han ér den seks år gamle gutten som gleder seg til å ta fatt på arbeidet som gjetergutt i det øyeblikk han tar på seg gjeterlua.

LES OGSÅ: Edvard  Hægstad på Oscar-fest

Hægstad fremstiller også herlig innfule skikkelser på sin egen alder. Han er den som på mest avslappet vis representerer frodigheten i det duunske universet, men alle på scenen gjør en god og troverdig innsats. Oppsetningen er et pek til dem som måtte innbille seg at Olav Duun er datert, utilgjengelig og deprimerende. Her er saftige replikker og frodig humor, koblet til nærhet til krevende naturkrefter, og tidløse mellommenneskelige utfordringer blant et folkeslag som heller handler enn prater.

Etter pause, når det bekmørke i Duuns univers tar hovedrollen, kommer scenestykket til kort i forhold til romanenes kraft og psykologisk sammensatte kvaliteter. Kjærlighetsintrigene og de sterke motsetningene mellom Odin og Laurits blir løse påstander som vi ikke henger helt med på, men vi følger uansett dramatikken frem til en ikke helt happy ending.