- Å synge var noe jeg hadde tenkt på lenge. Jeg sang mye som barn, og hadde så vidt sunget på plater og konserter. Jeg ønsket å finne en måte å bruke stemmen på – men jeg ante ikke hvordan.

I 2009 hadde Håkon Kornstad (38) en god internasjonal karriere som jazzsaksofonist, med utdannelse fra Jazzlinja i Trondheim og en rekke kritikerroste utgivelser bak seg, enten solo, som del av ensembler som Håkon Kornstad Trio og Wibutee, eller duoplater med Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik.

Fanget i frijazzen

Men alt var ikke som det skulle – stadig oftere tok han seg i å se seg i speilet på et eller annet hotellrom, og spørre seg selv om det var slik det skulle fortsette. Han dro til New York i noen uker, med åpent program. Han skulle møte nye musikere og nye impulser, presse seg selv ut av komfortsonen.

- Jeg hadde vært der en stund og spilt med en del folk, men jeg ble ikke presset. Fortsatt var jeg i den trygge frijazz-greia – man sier gjerne at frijazz er så åpent og fritt, men det stemmer ikke. Jeg opplevde det som trangt, forteller Kornstad. Så ble han tatt med på en oppsetning av «Cavalleria Rusticana» på The Metropolitan.

- Det var lenge siden jeg hadde hørt et stort orkester i et akustisk lokale, og ble slått i bakken av storheten og den gjennomkomponerte musikken, forklarer han.

Startet operautdanning

Et eller annet sted i ham oppsto det en forbindelse mellom denne opplevelsen og det nagende ønsket om å synge. Han ble introdusert for den pensjonerte dramatiske sopranen Pamela Kucenic, og begynte å ta timer hos henne. Hun mente Kornstad kom til å ta dette fort, dersom han bare ville det nok. Kornstad visste allerede at han ikke ønsket å synge tradisjonell jazz, mens han ikke følte han hadde språket for popmusikk. Opplevelsene i New York fikk ham til å bestemme seg. Han startet en prosess som denne uka kulminerer med utgivelsen av Kornstad Ensebles album «Tenor Battle», et album der klassiske arier møter jazz.

- Jeg dro hjem med noe helt nytt. Dette skulle jeg bli så god til som jeg kan, sier Kornstad, som dermed startet på Operahøgskolen i 2011.

- Innen jazz og impro kan du komme unna med musikalitet alene, men i klassisk kan du ikke det. Du trenger et solid teknisk fundament, forklarer han.

Ble redd

Noe av det viktigste han lærte, bortsett fra det tekniske, var å stå på scenen uten saksofon. Kornstad, med hundrevis av konserter bak seg, følte seg plutselig naken og liten uten instrumentet å gjemme seg bak. Ikke at studiet var rosenrødt, på enkelte områder følte han at han ble satt tilbake som musiker.

- Jeg hadde troen på at musikalitet og vilje kan få deg langt, men her hadde man en institusjon der en lærer skal bestemme hva og hvordan du skal synge ut fra sine egne preferanser. Samtidig ble jeg fanget av den kollektive nervøsiteten som rådet. Jeg mistet noe av det intuitive og ble litt redd. Plutselig ble musikk et fag, plutselig ble alt så vanskelig.

I året som er gått siden han fullførte mastergraden, har han fått tid til å gå i seg selv og finne ut hvorfor han opprinnelig fikk et kick av opera. Finne essensen i hvorfor han liker å synge, finne tilbake til musikaliteten og ikke henge seg opp i tekniske finurligheter. Han hevder det som har skjedd de siste årene har gjort ham både til en bedre sanger og instrumentalist. Han har spilt jazzsaksofon på konsert, ellers øvd lite, noe han mener har gjort ham godt.

- Jazzmusikere øver for mye, på for mange ting. Har du for mange elementer, blir det lapskaus. Folk er for flinke, rett og slett. Om man derimot meisler ut noe og tar bort ting, ender man opp med et finere og renere uttrykk. Selv har jeg kommet ned til beinet, og tror folk merker det, sier Kornstad, som beskriver essensen i sitt spill i dag som «romantisk». Melodisk og vakkert, men relativt minimalistisk og suggestivt.

Ville ha 78-platelyd

Hele tiden har «Tenor Battle»-prosjektet med Kornstad Ensemble (Per Zanussi, Sigbørn Apeland, Lars Henrik Johansen og Øyvind Skarbø) ligget i veksthus, og nå skal fruktene endelig plukkes. Møtet mellom arier og jazz kan i teorien høres litt gimmick-aktig ut. Men Kornstad forsikrer om at prosjektet er blodig alvor. I prosessen kjøpte han seg utstyr til å spille gamle 78-plater («steinkaker») med Jussi Björling og Kirsten Flagstad.

- Et sånt lydbilde, med bitte lite orkester, vindskeivt og skranglete men flott, var det jeg hadde lyst til å finne, sier Kornstad. Da var Sigbjørn Apeland og trampeorgelet hans uvurderlig.

- Vi har tatt utgangspunkt i de originale notene, men har skrudd det fra hverandre formmessig og satt det sammen igjen på vår måte. Så har vi lagt inn åpnere strekk der vi tenker jazz. Jeg har ikke ønsket å skrive fiks ferdige arrangementer, men la hvert møte ende opp i noe ulikt hver gang. Det blir mye prøving og feiling, noen arier funker overhodet ikke, det blir for corny. Men når alt klaffer, føles blandingen som det mest naturlige i verden for oss alle.

Kornstad mener en god sjangerfusjon er avhengig av at man er godt plantet i begge leire og elsker dem like mye.

- Mange crossover-artister begår feilen å ikke ha fundament i det man vil blande med. Da blir det overfladisk og fjernt. Dette var en av grunnene til at jeg ville bli en god operasanger, forteller han.

- Sang er mer idrett

Så vidt han vet er det ingen andre som lager musikk som blander de to sjangrene og som samtidig er både sang- og instrumentalsolist. Å både skulle spille og synge byr på tekniske utfordringer, men de kan løses. Kornstad forklarer at han som sanger kan ikke kose seg og nyte sin egen stemme, han må hele tiden monitorere hva han selv gjør, bruke riktige muskler.

- Før tenkte jeg at sangere var nevrotiske naut. Hvorfor kunne de ikke bare gå opp og synge, uten alt dramaet? Men jeg har lært at det ikke er så enkelt, samtidig har jeg lært å håndtere det så det ikke går ut over alt og alle. Jeg har fått enorm respekt for operasangere. Det er en olympisk øvelse å synge en hel opera og ha krefter til å snakke med folk etterpå, sier Kornstad. Der saksofonen «bare er der», er sangen mer idrett, mer tankevirksomhet. Og sånn vil det alltid være, da stemmen forandrer seg hele tiden. Han kan våkne opp med en helt annen stemme enn han hadde i går.

- Har det fått konsekvenser for egen livsstil?

- Nå var jeg vel ikke noen partyløve før heller, men jeg kan ikke sitte på fest og skråle to dager før jeg skal synge. Stemmen er som ei god flis på saksofonen, den må tas vare på.

Trives i spennet

I overskuelig framtid har han tenkt å kombinere spilling med Kornstad Ensemble med solo-jazzkonserter og roller i operaoppsetninger (først «Eugen Onegin» i Kristiansund til vinteren). I tillegg vil han spille jazz med andre om han blir spurt og har tid.

- Har du like mange hatter om ti år?

- Om noen for ti år siden hadde sagt at jeg i dag skulle stå på en operascene med pudderparykk, ville jeg trodd det hadde rabla for dem. Så jeg skal være forsiktig med å spå for mye. Jeg vil heller leve nå.