Året var 1993, og plutselig var Motorpsycho landets viktigste og mest vitale rockeband. «Demon Box» tok ballegrep på lytteren; musikalsk i skjæringspunktet mellom den svarteste metall, den mest utmattende støy og den mest finstemte sårbarhet, formidlingsmessig i en spagat av hybris og undergangsdrift.
Siden har bandet sjelden sett seg tilbake, men de har en raptus i disse dager, med Rockheim-utstilling, samlealbum og gjentagelse av sommerens «Demon Box»-spesial på Slottsfjellsfestivalen i tre utsolgte hus på den flotte scenen på Rockheim.
LES OGSÅ: God Motorpsycho-utstilling på Rockheim
Den opprinnelige kvartetten med Bent Sæther, Hans-Magnus Ryan, Håkon Gebhardt og Helge Deathprod Sten er utvidet med bandets nåværende trommeslager Kenneth Kapstad. Uttrykket med to trommeslagere fungerte supert. De to både forsterker og utdyper hverandre og skaper en bunnsolid grunnmur som de tre andre kan boltre seg på.
Helge Sten trivdes bedre og bedre på scenen etter hvert som konserten skred frem. Mannen bak støyelementene som er en så stor del av identiteten til «Demon Box» blomstret virkelig, og spesielt da i kjernelåtene «Mountain» og «Demon Box».
Sten var viktig for Motorpsycho i en liten periode, Sæther og Ryan har vært der hele tiden. Som særdeles aktivt band gjennom 22 år har de tilregnet seg mye og samtidig mistet litt av hvem de var i 1993.
Det er ikke problemfritt å gjenskape et «ungdomsverk». De er dyktigere musikere, bedre vokalister, har generelt en helt annen drevenhet; hvordan skal de skru seg tilbake og gjenskape hybrisen og gløden de opplevde da de på bandets tredje album «oppfant» Motorpsycho?
LES OGSÅ: Gir innblikk i musikalsk mangfold
Det klarte de på ypperlig vis. De er et bedre og mer drevent band, men de har energien og den kompromissløse dedikasjonen i behold. I tillegg til de to langlåtene bød konserten bød på en rekke høydepunkter i forskjellige stemningsleier, fra mørke primale brøl til lystige refrenger, fra vakre «All Is Loneliness» til høyoktaneffektive «Plan No 1», fra spinkle Gebhardt i den akustiske morolåten «Dr Who» til Helge Sten-vokal på primale «Gutwrench».
Først del av dobbeltalbumet ble spilt etter opprinnelig rekkefølge, men de endret kronologien drastisk på konsertens siste del. «The One Who Went Away» var siste ordinære låt, med lykkelig allsang og stor stemning, så kom Bent Sæther alene på scenen med «Come On In» før en monumental «Demon Box» (inkludert en liten smak av «Step Inside Again») avsluttet det hele med hele kvintetten i praktslag. Virkelig praktslag. I det dronende partiet midt i var det som å være tilbake i Nidarøhallen med Hawkwind forsommeren 1974, men først og fremst var dette selve konsertmonsteret Motorpsycho i all sin prakt. Versjonen av tittellåten «Demon Box» på første konsert lørdag var så intenst bra at den etterlot både band og publikum totalt utladet. Det eksisterte en viss plan om at «Flesh Harrower» skulle avslutte ekstranumrene, men det var nok logisk for alle at det ble satt strek da det ble satt strek.
Dette var moro. Men nå er det ikke en ny runde tilbakeblikk som venter? Vi trenger ikke et nytt gammelt album gjenskapt (Ok da, vi vil kanskje la oss nøde om det er «Heavy Metal Fruit». Eller «Let Them Eat Cake». Eller «Trust Us».) Selv om gjenhøret med «Demon Box» innebar noen av bandets flotteste øyeblikk fremført med en overveldende musikalsk autoritet, innebærer konsertformen også en type forutsigelighet som vi ikke forbinder med dette unike bandet.
LES OGSÅ: Motorpsycho skal også innta teaterscenen
Så selv om denne lørdagskvelden vil leve lenge i oss, gleder vi oss enda mer til neste omgang med ny Motorpsycho-musikk, og til neste konsert med vidåpen settliste.