Journalisten Thomas får sparken i en osloavis da han blir tatt for triksing og sitatjuks, og flytter tilbake til røttene, til sørlandsbyen. Det åpner for å treffe ungdomsvennene, de som nå er i 30-årene og ble igjen. Thomas og en annen kompis ble sett på som høye på pæra, fordi de tok utdannelse.

Tilbake var flere av vennene døde, slet med rus, skadd av oppløste hjem eller som Thomas vil finne ut: hvor var det det skar seg. To andre viktige personer i romanen er Nico, som har bolet seg fram til torpedojobber, og Elly, skadet av dop og overgrep, som begge var forelsket i. Thomas er feig, når han nærmer seg en slags sannhet i årsakene til at forhold sprakk, nøler han.

Leseren teppebombes av eksistensielle og følelsesmessige møter med fortiden der Thomas søker mest balsam på sitt sår og mindre på de han såret.

Romanen er et hvileskjær i forfatterskapet, det har blitt en litt vel tradisjonell voksen-mann-ser -tilbake-på-ungdomstiden-roman. Men samtidig er det litt urettferdig å måle denne romanen opp mot de to tidligere, sterke bøkene hans.