Ingebjørg er en norsk artistveteran med 20 års sceneerfaring. For å ta en kort oppsummering av historien så langt:

Fem år gammel hadde Ingebjørg sin første betalte sceneopptreden.

14 år gammel mottok hun Eckbos legat,

16 år gammel fikk hun sin første Spellemannpris, for «Linus i svingen» der hun sang tittelmelodien.

17 år gammel sang hun «Den fyrste song» for kong Harald på hans 70-årsdag.

18 år gammel deltok hun i Mette-Marits salme-prosjekt Sorgen og gleden med «Mitt hjerte alltid vanker».

19 år gammel ble hun norsk mester i Folkemusikk. Hun har også vunnet nordisk mesterskap.

21 år gammel, åtte dager etter 22. juli 2011, sang hun «Til ungdommen» i Oslo Domkirke.

23 år gammel hadde hun stor suksess med Odd Nordstoga, med duo-albumet Heimafrå og tilhørende turné.

24 år gammel ga hun ut sin første soloplate, Berre meg, også det en stor suksess.

Det vil ikke være helt presist å påstå at karrieren til Ingebjørg Bratland har vært preget av bratte motbakker. Men selv i hennes egen målestokk har mottagelsen av «Månesinn» vært over gjennomsnittet. Det har vært spesielt gledelig fordi hun selv har skrevet tekst og musikk på samtlige låter så nær som én. «Månesinn» er et album der hun får brukt mer av seg selv enn på «Berre meg». Det går rykter om at hun var måtelig fornøyd med debuten.

Noe manglet

– Nei, nei. Det har kommet feil ut enkelte steder. Jeg var og er veldig godt fornøyd med albumet, sier Ingebjørg som har fått smettet inn en prat med oss i løpet av en pause i et tv-opptak på NRK. – Debuten ble produsert av Bjørn Nessjø. Både han og albumet har vært viktig for min utvikling og låten «Ingen som du» ble en stor hit. Det var ikke noe galt med albumet. Men noe manglet, jeg følte ikke eierskap til stoffet. For det var jo ikke «Berre meg», det var ikke mine tanker og meg selv jeg formidlet.

– Jeg hadde skrevet låter før, men hadde ikke knekt låtskrivingskoden. Kanskje hadde jeg ikke nok på hjertet? Prosjektet ble lagt på vent, forklarer Ingebjørg, som tok det opp igjen i forkant av innspillingen av «Månesinn». Jeg skrev noe nytt, og bygget andre låter på det jeg hadde gjort før. Jeg var ikke høy i hatten da jeg leverte de første utkastene til produsentene Espen Lind og Geir Hvitsten, men de ga meg svært positiv feedback. Vanligvis er jeg veldig for kritiske, konstruktive tilbakemeldinger, men der og da var entusiastiske heiarop akkurat det jeg trengte.

Når albumet nå er ute er det flere enn entusiastiske produsenter som skryter. Anmelderne er enige både i kvaliteten på låtmaterialet og i det vellykkede i Bratlands utvikling fra snill, akustisk basert visepop til pop med «edge» og både elektriske og elektroniske elementer.

– Min måte å synge på er som den er. Da blir det desto viktigere at den får bryne seg mot varierende musikalsk innramming, sier Ingebjørg.

Grublerens storbytanker

– Med tittelen «Månesinn» antyder jeg vel noe om nattmennesket og grubleren i meg. Jeg er ei som liker å være alene, liker å lese og spekulere. Men etter at jeg flyttet fra Telemark til Oslo har jeg også følt på ensomhet. Jeg blir mer ensom blant mange folk og i travle omgivelser enn alene i skogen eller fjellet. Når nabolaget faller litt mer til ro på ettermiddagen, starter gjerne mitt kreative liv. Jeg rusler rundt og kikker inn i leiligheter, spionerer på barn som gjør lekser, voksne som lager middag, betrakter livet på avstand. Åpningslåten «Vink» ble til da jeg hadde kikket over på en kjekk mann i naboleiligheten over lengre tid, og begynte å håpe at han skulle snu seg og vinke.

Ikke tid til å være russ

Ingebjørg Bratland har alltid vært noe for seg selv. Hun fremhever at hun «hang i skolegården» sammen med de andre, men russebuksa ble hengende igjen i skapet ubrukt, og det var mange andre sosiale settinger gjennom barne- og ungdomstid som ble prioritert bort. Bestevenninnen var den over 50 år eldre Ellen Nordstoga, Odds mamma og Ingebjørgs sanglærer.

Ingebjørgs interesse for sang ble vekket da hun var fire og Ellen Nordstoga sang i barnehagen. Ingebjørgs mor registrerte at hun sang mye for seg selv i dagene etter dette, og at hun hadde lært mye på kort tid. Ikke lenge etter tok Ingebjørg Bratland timer med Nordstoga – og stadig flere oppdaget at hun var et talent utenom det vanlige.

To forskjellige verdener

Som lytter var hun like opptatt av pop-artister som Whitney Houston og Abba som venninnene, men hun koblet ikke det til sin egen sang. Først de senere årene har hun nærmet seg popmusikken i sin egen formidling, og på «Månesinn» tar hun sin ornamenterte folkemusikk-baserte vokalstil nærmere et moderne poputtrykk.

Bob Dylan er den eneste låtskriveren bortsett fra henne selv som er funnet verdig en plass på albumet. «Fordi eg elskar deg» er da også blitt en signaturlåt, og fast avslutning på konserter. Da Ingebjørg var i Trondheim i fjor sommer benyttet hun anledningen til å spille inn «På avstand» («From A Distance» som de fleste kjenner i Nanci Griffiths versjon), i studio med Skjalg Raaen. Den fant ikke veien til albumet, men blir med på konserter.

Denne uka startet hun å øve med sitt nye band med den gamle Gåte-trommisen Martin Langlie, Øystein Moen (keyboard) fra Steinkjer og blant annet Jaga Jazzist og Puma, Kjetil Steensnæs (gitar) og Chris Holm (bass). Full turné starter på nyåret, men allerede neste uke gjør de sine tre første konserter, blant annet på Byscenen torsdag.

Drivkraften er møtetmed publikum

Hun gleder seg til å møte publikum igjen. Å synge er drivkraften i alt hun holder på med. – Og jeg synger aldri når jeg er alene, øver ikke engang. Derfor blir møtet med publikum så viktig, sier Ingebjørg Bratland, som imidlertid neppe vil oppleve en like intens sceneopptreden som 30. juli 2011 da hun skulle synge «Til ungdommen» sammen med kringkastingsorkestret (Kork) i Oslo domkirke.

– Det var jeg selv som sa at det ville bli helt feil om orkestret skulle overdøve teksten og at jeg heller måtte fremføre den a cappella, sier Ingebjørg, som angret på det da hennes nummer skulle avslutte den meget spesielle konserten.

Aldri følt seg så alene

– Jeg har aldri følt meg så alene på en scene. Hele orkestret satt jo der, men jeg hadde bare meg selve å stole på når budskapet i diktet skulle formidles til over-levende fra Utøya som satt bare meter fra meg.

– Det gikk bra, jeg klarte å gjennomføre. Men det var på nippet, jeg sprang rett ut og kastet meg om halsen på NRK-sminkøren. Tårene trillet på trikken hjem, og jeg var knust i flere uker etter konserten.

Sang aldri «Til ungdommen» igjen

Det manglet ikke på henvendelser i ukene og månedene som fulgte. – Jeg kunne ha sunget «Til ungdommen» på ymse tilstelninger i årevis fremover. Heldigvis hadde jeg Bjørn Nessjø som manager. Jeg vet det finnes folk i bransjen som ville tenkt annerledes, men Bjørn slo med en gang fast at dette skal vi ikke sko oss på, sier Ingebjørg Bratland som har fremført «Til ungdommen» bare denne ene gangen i livet.

7 spørsmål

1. Hvilken bok har inspirert deg mest?

«De elendige», Victor Hugo.

2. Hvilken film har du sett mer enn to ganger?

Er ikkje så "filmoman" i grunn, likar sjeldan sjå filmar to gonger også. Ser helst på ein serie eg. Synst det er så trist når filmar er over og rulleteksten startar. Seriar varer litt i det minste ...

3. Hvilken musikk kobler du best av med?

Det er no så vanvittig mangt, skulle eg velge ei plate så seier eg akkurat i dag: Joni Mitchell – «Both Sides Now»-plata

4. Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?

Må eg alt ha glømt trur eg ... Kjem i alle fall ikkje på noko.

5. Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve?

Trænafestivalen, VM i Skreifiske.

6. Hvem vil du helst invitere på middag for to, og hva vil du servere?

Eyvind Hellstrøm. Skulle servert han rakefisken til far trur eg.

7. Kulturminister for én dag, hva ville du gjort?

Tatt tak i kulturskulane rundt om. Heiar så på kulturskulane! Det burde vært større/betre tilbod. Leit med alle ventelistene ...