- Om det har vært verdt det? Ja, ja, ja! Veldig! Det er dette jeg lever for.

Saksofonist Mette Henriette Martedatter Rølvåg (24) fra Trondheim er den første musikeren som har fått debutere med dobbeltplate på det høyt respekterte plateselskapet ECM. Albumet, der den første plata er spilt inn som trio med cellist og pianist og den andre med et orkester bestående av 13 musikere, er et resultat av en møysommelig musikalsk prosess og visjon med røtter tilbake til tenårene.

- Det er kanskje en klisjé, men jeg har et bunnløst driv jeg ikke vet hvor kommer fra. Hemmeligheten for å overleve som musiker uten å måtte undervise, er å være rå på grøtoppskrifter! Det er blitt mye grøt de siste fem årene. Kanskje får jeg endelig råd til biff.

Eicher skjønte visjonen

At Mette Henriettes debut til slutt kom ut på ECM, et selskap under tydelig kunstnerisk styring av tyske Manfred Eicher, var mer tilfeldig - i alle fall i starten. Eicher og trondheimsjenta snublet bokstavelig talt snublet over hverandre på konsert i Oslo, men fant tonen så til de grader.

- Jeg hadde jo fått med meg det folk sier om ECM, om estetikken med store landskap og stor klang. Tanken på å gi ut hos dem hadde ikke streifet meg, jeg trodde musikken min var altfor rusete. Men det endret seg fort da jeg møtte Manfred, forteller hun.

- Han var den første og foreløpig eneste produsenten som så meg og skjønte visjonen fullt ut, jeg har aldri trengt å forklare meg for ham, sier Mette Henriette. Han tente også på hennes idé om å bruke den berømte fotografen Anton Corbijn til å ta cover- og pressebilder. Og fotografen, kjent for sitt samarbeid med blant andre U2 og Depeche Mode, var vennligheten selv.

- Vi hadde to dager i Berlin, og det gikk helt smooth. Han kom rett fra et sett på Manhattan, der han tok bilder av Beyoncé og hadde 30 assistenter. Med meg hadde han én, men det var utrolig kult at han ville jobbe med meg.

Kvintsirkelen på senga

Mette Henriette spilte piano som liten, før hun startet med trompet i korps. Hun utmerket seg tidlig, og potensialet ble lagt merke til. I sjette klasse, da musikklæreren ble syk før et karneval, syntes Mette Henriette og ei venninne at det var for galt om karnevalet skulle foregå uten musikk. De tok noen sanger de likte, transkriberte og arrangerte dem for korpset. Trompetlærer Torstein Kubban sådde improvisasjonsfrøet hos henne, og Mette Henriette printet ut kompendium om kvintsirkelen og leste det på senga. Omtrent samtidig, i 11-årsalderen, skiftet hun fra trompet til saksofon og fikk undervisning av jazzsaksofonist Erlend Jentoft.

- En veldig god og tydelig lærer for meg. Vi snakket mye om hva musikk er og hvilken rolle det skulle ha i livet mitt. Vi hadde våre konflikter, jeg hadde et uttrykksbehov og ville skrive selv i stedet for å herme etter andre, som jeg kalte det. Men han prentet inn at du må lære deg «skiten» før du kan begynne å uttrykke deg, håndverket må være på plass og stå i sentrum. Det hadde jeg godt av å lære, sier hun.

Men selv om hun aldri har likt å herme etter andre, har hun musikere hun ser opp til.

- Som John Coltrane, i kraft av å levere noe ekte. Da tenker jeg ikke på soloene, akkordprogresjonene eller soundet, men jeg dras mot mennesket som stråler gjennom musikken. Det er en sånn urkraft og integritet i det spillet hans!

Tankesett fra Trondheim

Mette Henriette var en del av Lørdagsskolen for spesielt talentfulle elever, senere tok hun musikklinja ved Heimdal videregående og et år på Sund Følkehøgskole på Inderøy. Sin høyere musikkutdanning har hun paradoksalt nok ikke fra Jazzlinja på NTNU, men derimot Musikkhøgskolen i Oslo. Likevel mener hun at tankesettet hennes er nedarvet fra trondheimsmiljøet. I oppveksten var hun en del av miljøet, hun har blitt undervist av folk som John Pål Inderberg, Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hayden Powell og Daniel Formo, samtidig som hun har spilt med spydspisser fra sin egen generasjon som Anja Lauvdal, Tomas Järmyr, Hans Hulbækmo, Nina Kristine Linge og Heida Mobeck.

Kjønn ikke et problem

Problemstillingen med hvorfor det finnes så få kvinnelige instrumentalister i jazzen, har opptatt henne minimalt.

- Jeg svarer alltid pass på det spørsmålet. For meg har det aldri vært et problem, eller engang en tanke. Ja, det er flest gutter i miljøet, men jeg har aldri følt meg fremmed eller motarbeidet. Kanskje er det så enkelt som at jeg helt siden jeg var liten har gått godt sammen med gutter, jeg lekte cowboy og indianer eller bygde hytte i trærne framfor å pynte dukker. Så du må nesten spørre noen andre, sier hun.

24-åringen forteller at musikken har vært med henne i med- og motvind, gjennom gode og vonde dager.

- For meg fungerer musikken på samme måte som ei dagbok, ei treningsøkt eller en fisketur gjør for andre. Ikke som ei mental søppelbøtte, akkurat, men noe som kan fordøye inntrykk og uttrykke ting man kanskje ikke ønsker å snakke om.

- Ja, det er flest gutter i jazzmiljøet, men jeg har aldri følt meg fremmed eller motarbeidet. Kanskje er det så enkelt som at jeg helt siden jeg var liten har gått godt sammen med gutter, jeg lekte cowboy og indianer eller bygde hytte i trærne framfor å pynte dukker, sier Mette Henriette. Foto: VEGARD EGGEN