Som leser er jeg like usystematisk som på de fleste av livets andre områder. Jeg leser det som faller meg inn eller det som bare kommer flytende. Helst vil jeg oppdage bøkene selv, lese om dem i en avis som tar litteratur på alvor eller oppsøke dem i en godt utstyrt bokhandel (noe som for øvrig stadig blir vanskeligere å finne), plukke dem ned fra hyllene og ta valg ut fra innfall og humør. Hvis mange snakker om en bok er instinktet å bli skeptisk, men til slutt må jeg likevel noen ganger undersøke hva det er for noe. Slik kom jeg meg for eksempel gjennom Da Vinci-koden og nittito prosent av Fifty Shades of Grey. Det var tungt mens det sto på, men jeg opplevde likevel at det var bedre å vite hva det ble snakket og skrevet om enn å stå utenfor.
En gang i blant er jeg tidlig ute. Det er tross alt det som gir best følelse. Alle Knausgårds Min kamp-bøker leste jeg lynraskt og kunne i årevis og med glede delta i fremste rekke i selskapssamtalene. Hittil i år har surret fra medier og mennesker fått meg til å oppsøke to forfattere som har fått meg til å føle stor indre jubel. Den ene er Roberto Bolaño som med sitt posthume storverk 2666 fylte deler av sommeren min med en sitrende følelse av å være i nærheten av geni og skaperkraft. Den andre er Elena Ferrantes Napoli-kvadrologi.
Les dybdeintervju med Elena Ferrante her.
De tre første bøkene i serien slukte jeg i løpet våren og sommeren og den fjerde forhåndsbestilte jeg fra den enorme, internasjonale bokhandelen hvis navn ikke må nevnes og som er i ferd med å bli forfatternes død, men lesernes lise. I flere uker gikk jeg rundt og ventet, ja nesten trippet, i påvente av at det skulle bli 15. september. Det skjer ikke ofte. Jeg må si som Janneken Øverland sa til BOK365 tidligere i år: «Jeg misunner alle som ikke har lest dem (altså Ferrantes bøker) ennå.»
Mi briljante venninne anmeldt her
Jeg har forstått at den nynorske oversettelsen er fin og jeg unner Samlaget suksessen, men jeg har ikke desto mindre lest bøkene på engelsk. Da jeg kjøpte den første var den så enkelt tilgjengelig på lesebrettet mitt og så ble det uaktuelt å sitte og vente på de norske utgavene. Ut i fra omslagene tenkte jeg nedlatende og idiotisk at dette befant seg i et feminint landskap som mest sannsynlig ikke angikk meg. Det var feil. Allerede etter to-tre siders lesning er Ferrantes tiltrekningskraft magnetisk. Det er ikke noe dilldall. Hun er rett på sak og like briljant som venninnen i tittelen til første bok. Språket er saklig, kjølig og presist mens hun skriver frem barndom, ungdom, familie og ikke minst den mest grundige skildringen av et vennskap jeg noen sinne har lest.
Historia om det nye namnet anmeldt her
Hun skriver med en voldsom tilstedeværelse, nærhet og nøyaktighet. Det er nettopp presisjonsnivået, både tanke- og språkmessig, som skiller henne fra de mange andre som skriver om ting som kanskje kan kalles myke. Hun har full kontroll over det hun forteller. Så god kontroll, tenker jeg underveis, at det er nærliggende å tenke at Napolis skyggeside er et miljø hun kjenner ut og inn. Dette kan hun, hun har vært der, hun kjenner folkene, relasjonene, konfliktene og hun må ha gjort en lignende klassereise som bokens Elena gjør. Det er naturligvis min egen, private lille spekulasjon, men jeg føler meg sikker på at det er slik, for autentisiteten som gjennomsyrer disse bøkene dukker sjelden opp i fiksjon som er rent påfunn.
Elena Ferrante er et pseudonym for en forfatter offentligheten ikke vet hvem er, noe som alltid er fascinerende, og hun (for jeg er sikker på at det er en hun) har uttalt at når en bok er skrevet ferdig så trenger den ikke lenger noen forfatter. Det er sant nok, spesielt i en tid hvor både forfattere og forlag iscenesetter utgivelser stadig mer intenst. Hvis en bok ikke klarer seg på egen hånd, har den på en måte uansett ikke livets rett. Slik var det tidligere og slik burde det fortsatt være, men i takt med at forlagenes salgsavdelinger profesjonaliseres, markedsføres og selges naturligvis alt som markedsføres og selges kan. Derfor er det så godt å oppdage bøker som virkelig fortjener oppmerksomheten de blir til del.
Det ligger et helt liv i disse fire bøkene, og samtidig, i forbifarten, et samfunn med tendenser og politikk, teknologi, camorraens subtile mekanismer, relasjoner mellom menn, kvinner, foreldre og barn. Det er suverent gjort.
ERLEND LOE
