I Jørgen Brekkes femte krim løfter han sin egen grunnoppskrift: Å koble et nåtidshandlingsplan, med stort fokus på action og krimintrige, med epoke-gjørende historiske nyvinninger innen vitenskap eller filosofi.

Politietterforsker Odd Singsaker er tilbake som hovedperson, og Trondheim er utgangspunkt for handlingen. Men hovedhandlingen i 2011 flytter seg ganske fort til London, og i de korte kapitlene er det hurtige klipp mellom forskjellige handlingsplan; i første rekke i London i 1626 og Cambridge i 1980, men også Banks Island i 2011, Paris 1793, New York i 1951 og Egypt «for veldig lenge siden», for ikke å snakke om en stort sett hyggelig visitt til strandbaren og subhusene på Stokkøya.

Utgangspunktet for handlingen er et svært sjeldent eksemplar av Robert Burtons bok «Anatomy Of Melancholy» fra 1600-tallet, som noen er villig til å drepe for. En far og hans sønn (bekjente av faste Brekke-lesere) blir funnet drept, faren på spesielt spektakulært vis.

Sporene peker mot den spesielle bokutgaven som sykmeldte Singsaker får i gave og får taksert i London. Tilfeldighetene stopper ikke der. Singsakers kontaktperson i London-politiet er Hannah House, og hennes far Gregory House blir også funnet drept, på samme rituelle vis som Trondheims-mordet.

For å ha utbytte av denne boka må du godta tilfeldigheter som dette, og at alle aktører i nåtidshandlingen har to funksjoner i fortellingen. Den drøyt halvkriminelle trondheimsmannen Geir Karlstad blir først avhørt av Singsaker som mistenkt, og dukker så opp i London som nybakt kjæreste av Singsakers gode venninne Siri.

Boka har så mange komplekse tråder at forfatteren tydelig har hatt behov for å stramme inn der det er mulig. Brekke tenker like enkelt og effektivt i action og intrige, som han tenker komplisert i det store handlingsplanet i boka. På mange vis er det Francis Bacon, den moderne vitenskapens far, som er den egentlige hovedpersonen i «Paradis-planeten». Ambisjonene om at naturen skal underlegges vitenskapen og dermed menneskene kan settes i sammenheng med en eventyrlig utvikling de siste århundrene; men også med det økologiske sammenbruddet.

Bacons eksperimentering med nedfrysing for nesten 400 år siden kobles med drømmen om evig liv. Det hemmelige brorskapet Hjelmens orden ble (ifølge romanen) startet av Bacon og har siden blitt holdende aktive av (til dels navngitte) maktmennesker. Ordenen har et ideelt utgangspunkt, men målet helliger tydeligvis midlene.

Norske krimforfattere har markert seg sterkt internasjonalt de siste tiårene, men historisk krim med moral-filosofisk basis og storstilte konspira-sjoner har ikke hatt virkelig markerte norske utøvere.

Boka minner om Kurt Austs «De usynlige brødre», men Brekke spenner opp et større lerret, er dristigere og bedre. Jørgen Brekke kan bli den første store norske i denne populære flyplass-sjangeren. Allerede prologen med handling fra 1911 avslører en leken selvsikkerhet på internasjonalt nivå. Brekke skriver generelt bra.

Men boka har sine stopp-punkter. I en overfallsscene blir spenningstoppen utsatt av en tisiders diskusjon mellom den hettekledde attentatmann og hans offer om vitenskapens forhold til økologi og menneskets ansvar i forhold til naturen. Spennet mellom underholdning og alvor, som er forfatterens styrke, kan også bli hans svakhet.

Avslutningspoenget blir vi dessuten ikke helt klok på. Men det er kanskje også meningen?