Jo eldre hun blir, jo mer engstelig blir hun før boklansering. Men responsen på romanen «De urolige» var overveldende. Massiv kritikersuksess og 70 000 solgte eksemplarer før jul.

Nå reiser Linn Ullmann rundt og møter sitt publikum, blant annet med et utsolgt arrangement på Trondheim Folkebibliotek i går kveld.

Utgangspunktet for denne romanen var hennes far Ingmar Bergmans død i 2007.

– Da han døde datt livet mitt sammen. Jeg mistet faren min, og jeg mistet også stedet sterkest knyttet til ham. Fårö var et viktig holdepunkt, sier Linn. De to hadde et felles prosjekt de siste årene i farens liv. Hun intervjuet ham om hans liv. Aldersforskjellen var stor og det kunne gå lang tid mellom de møttes. Men det var en fortrolighet mellom dem, og de var like på mange måter, ikke minst var begge opptatt av planlegging og organisering.

– Vi hadde stor glede av planleggingsfasen, som varte i mange år. Da vi til slutt kom i gang, var far preget av alderen. Han som tidligere hadde husket alt, var blitt uklar. Så det ble et annet prosjekt enn planlagt, og da han døde satt jeg med en rekke opptak jeg ikke klarte å høre på, ikke før mange år senere, sier Linn.

Kjærlighetshistorie til mor og far

Da hun fant igjen båndene var hun ikke sikker på hvordan dette skulle utnyttes, hvordan hun kunne finne formen på det som skulle bli hennes «hyllest» av sin far, hennes flik av en omfattende Bergman-litteratur – hans rolle som far, for Linn.

– Det løsnet da jeg fant ut at jeg skulle skrive dette som en kjærlighetserklæring til faren og moren min, om minnenes betydning for livene våre og en utforskning av selvbiografien som sjanger. Boka er også forlengelse av temaer som har preget mitt forfatterskap, oppvekst og alderdom, utsatthet, savn og kjærlighetsforsøk, sier Linn Ullmann.

Kvinnehistorie

Boka har tre navnløse, urolige hovedpersoner, en far, en mor – og en datter som veksler mellom å fremstå i første- og tredje person. Boka inneholdere rørende øyeblikk i en ensom og søkende jentes oppvekst. –Jeg var en tynn og rar jente som klamret meg til min mor, fikk aldri nok, sier Linn.

– Noen få har lest deler av boka som et angrep på mor, at hun ikke fylte morsrollen. Det er en svært dårlig lesning. Romanen er ikke angrep på noen som helst. Det er ikke sånne bøker jeg skriver, det interesserer meg ikke. Men altså: jeg har stor respekt for moren min. Hun er strålende, dyktig og vakker og råbegavet og veldig morsom og jeg er dødsheldig som fikk vokse opp med henne som mamma. Jeg mener boka forteller noe om kjønn og kvinnehistorie. Hvordan det var å føde et barn utenfor ekteskap, for eksempel. Eller hvordan en mannlig kunstner på 60- og 70-tallet uten problemer kunne sette arbeidet først, mens en kvinnelig kunstner måtte forholde seg til fordommer om hva som passet seg for en kvinne og en mor.

Utleverer bare seg selv

Ingmar Bergman hadde ni barn med seks forskjellige kvinner.

– Alle mine fars kvinner var begavede og kreative personer, men de måtte ta det fulle ansvar for barna. Sånn var det. Min far la aldri skjul på at for ham kom arbeidet først, og det er ikke noe jeg klandrer ham for. En romanforfatter er ikke ute etter å klandre eller å ha «det siste ordet» og hun er i hvert fall ikke ute etter konsensus. Det ville det blitt kjedelige romaner av. Å skrive er for meg å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp, som Kierkegaard skrev. Romanformen forutsetter at man tør å være på tynn is. Er det noen jeg utleverer her, så er det meg selv. Dette er uten tvil den mest hudløse romanen jeg har skrevet.

Alle strever vi med kjærligheten

– I en familie vil de forskjellige familiemedlemmene ha hver sine fortellinger, som alle er like «sanne». Min mor har skrevet to selvbiografier. Jeg kjenner meg ikke alltid like godt igjen slik jeg fremstår i disse to bøkene, og min mor kjenner seg sikkert ikke alltid igjen i min fortelling. Der er vi vel akkurat som familier flest.

– Alle søker kjærligheten, foreldre og barn, slekt, kjærester og venner, men jeg kjenner ingen som ikke strever med den. Det gjør de som befolker denne romanen også. Alle gjør så godt de kan, sier Linn Ullmann.

Proust og podkast

Marcel Prousts ruvende selvbiografiske verk «På sporet av den tapte tid» har vært viktig i arbeidet med boka. Like viktig som dramaturgien i moderne amerikanske tv-serier, og i det siste et og et halvt årene har Linn vært «podkast-avhengig». Hun føler seg i slekt med utforskningen av «enn om det var dette som skjedde?»-tankegangen i flere podkaster.

Musikk og dans

Men hun søker ikke bare til litteratur for inspirasjon.

– Mange som skriver er opptatt av ikke-verbale kunstarter. Jeg har alltid vært opptatt av dans, og er stadig inspirert av for eksempel koreografen Pina Bausch. Jeg har hørt Bachs cellosuiter utallige ganger i arbeidet med boka, som har strukturen etter nettopp disse seks suitene med hver sine innbakte dansesatser. At bokas struktur er direkte hentet fra Bach er min personlige hilsen til far. Han satte musikken over alt.

Du siterer ham i boka på at han tvilte litt på Gud, men var helt sikkert på Bach?

– Ja, men helt på slutten tvilte han heller ikke på Gud.

Tatt tilbake jenta i seg

For noen uker siden hadde vi her i avisa et bilde og en historie i tilbakeblikksspalten «Den gang da»   , med en pur ung Linn og mor Liv Ullmann på konditoribesøk i Trondheim med tante og søskenbarn.

– Hadde dette vært før utgivelsen av «De urolige», ville jeg krympet meg. Jeg var ubekvem over å se bilder av meg selv om liten. Men nå ble jeg faktisk litt rørt. Det virker som at jeg ved å gå inn i historien min har tatt jenta i meg tilbake, sier Linn Ullmann, som også fikk med seg premieren på Liv UIlmanns teateroppsetning av «Fortrolige Samtaler».

Stolt av mor

– Det er en utrolig flott oppsetning, jeg ble skikkelig stolt. Jeg fornemmet mye av både moren og faren min i oppsetningen – og også av farmor, som er utgangspunktet for stykket. Selv kjenner jeg bare farmor gjennom dagbøkene som er utgitt i to bind og er et utrolig stykke kvinnehistorie. Hun døde da moren min gikk gravid.

Mormoren ble hun imidlertid godt kjent med. I romanen hyller hun Janna Ullmann (som, i likhet med andre hovedpersoner forblir navnløs i romanen) som sin store helt i livet, det var hun som lærte henne å lese, og betydningen av litteraturen i livene våre.

– Vi andre kjenner henne som en utrettelig person på mange fronter, ikke minst for riksmålsaken?

– Jeg vet ikke hvor fornøyd hun ville vært for språket mitt, det er nok hakket med for mange a-endelser, ler Linn.

– Hver gang jeg kommer til Trondheim føler jeg meg litt hjemme, dette var mormors by. Og hele den store fine slekta mi på morssiden. Men jeg har jo den forvirrende blandingen av å være stedbunden og hjemløs, sier Linn Ullmann.