Ikke mange la merke til singlen «Blitzkrieg Bop» da den ble utgitt i februar 1976.

Ikke mange ville kunne tippe at bandet ville endre rockhistorien. Enda færre ville spådd at de kom til å selge flere T-skjorter enn Michael Jackson og Justin Bieber til sammen.

Men fra første gitardrønn, og ihvertfall fra første tekststrofe «Hey Ho Let's Go», skjønte lytteren at dette innebar noe nytt, og samtidig var en vei tilbake til rockens opprinnelige kraft.

«Blitzkrieg Bop» har ikke noe med andre verdenskrig å gjøre, men om unge mennesker som trommer sammen til fest. Den handler om energien i å være sammen, være en enhet i opposisjon, et uansvarlig opprør mot voksensamfunnets konforme regler. Det rock'n'roll hadde dreid seg om siden midt på 50-tallet

Rocken hadde utviklet og innviklet seg på 20 år. For tenåringer på 70-tallet var rockens superstjerner like fjerne som foreldregenerasjonen. Den dominerende musikken var forfinet og jålete, skulle oppleves på dyre stereoanlegg eller stadionkonserter. Instrumentalister som Jimi Hendrix hadde revolusjonert rocken på tampen av 60-tallet. Men enn når hvert band hadde med en gitarist som spilte «nesten» like bra som Hendrix?

«Blitzkrieg Bop» er et kamprop om retten til å ha det moro, om å søke de enkle løsningene. Trommer, bass og gitar i et sammenhengende rytmeøs, låter på i gjennomsnitt to minutter, fire grep og et vanvittig tempo. Johnny Ramone spilte «bare» rytmegitar men på en sånn måte at han havnet på 16.plass i Rolling Stone's kåring av tidenes beste gitarister. Lange, hengslete, karismatiske Joey var med sin arrogante tenor en vokalist utenom det vanlige.

I juli 1976 kom debutplata - 14 låter som til sammen klokket inn under 30 minutter. Den nådde aldri høyere 114. plass på listene i USA.

Men da de holdt sine første konserter i

London samme sommer, var det fulle hus.

Dee Dee Ramone møtte Paul fra The Clash.

-Vi har ikke spilt for folk, vi er ikke gode nok ennå, sa Paul Simenon.

-Bare tull. Vi er et skitband, men vi gir faen. Gå på scenen og tro på dere selv, svarte basskollega Dee Dee. Det gjorde The Clash, og ble et av de viktigste britiske bandene i punken.

«Punk» er et amerikansk slengord for en frekk gategutt, og ble først brukt om den enkle garasjerocken i USA på 60-tallet. På 70-tallet, før Ramones, var det punkmiljøer i New York og London, inspirert av Lou Reed, New York Dolls, MC5 og Iggy & The Stooges. Skitten, mørk og seig rock var på agendaen, og musikerne var ganske seige de også. The Ramones fikk skrudd opp tempoet i musikken, og da fikk hele miljøet fart på seg.

Punkens ytre uniform med kort hår og sikkerhetsnåler hadde ikke The Ramones noe med, de hadde sitt lange hår, skinnjakker og hullete dongeri. Det var kompisen deres, Richard Hell, sørget for å gi London-punkerne ideer til visuell fremtoning.

Sommeren 1977, ti år etter «the summer of love», var «the summer of hate» - med sosial aggresjon og en musikkbevegelse som ikke bare endret rocken for alltid, men også var en betydelig estetisk korreksjon. Punkens estetikk utvidet og endre uttrykket i billedkunst, film, grafisk design, moter, reklame, arkitektur; egentlig all urban kultur.

I et nedslitt London preget av arbeidsløshet og med dronningens 25-årsjubileumsfest som provoserende motvekt, ble punken et politisk opprør. The Ramones var for kule til konkret politisk engasjement. De bedrev en populærkulturell lek, men snerten var der:

First rule is: The laws of Germany / Second rule is: Be nice to mommy /Third rule is: Don't talk to commies / Fourth rule is : Eat koscher salamis.

(«Commando»)

Som beskrevet i den mørke teksten i «We're A Happy Family», vokste de fire i bandet opp i et middelklasseområde i bydelen Queens. Du kan se for deg oppveksten med et lydspor av the Beatles, the Beach Boys, jenteband, 50-tallsrock, og gutterom fulle av ihjel-leste eksemplarer av vittighetsmagasinet Mad. Kvikke gutter, men med hver sine «issues», som kjedet seg like mye med forstadslivet som med 70-tallsrocken.

Det som i sin tid ble omtalt som «issues» ville i dag fått tydeligere diagnoser, kanskje ADHD, kanskje bipolar; og spesielt i tiden mellom tenår og etableringen av The Ramones, levde flere av dem tøffe liv. «53rd & 3rd» på debutalbumet er oppkalt etter et gatehjørne for gutteprostitusjon. I teksten forteller Dee Dee om sine erfaringer i «yrket», og i en del av teksten han selv synger, formidles fantasien om at han dreper en kunde.

John William Cummings, Jeffrey Hyman, Douglas Colvin og Erdelyi Tamas var de fire som utgjorde originalbesetningen av The Ramones. Inspirert av at Paul McCartneys tidlige psevdonym Paul Ramon, bestemte de at bandet skulle hete Ramones og alle bandmed-lemmer skulle fremstå som brødre. Dermed ble de Johnny, Joey, Dee Dee og Tommy Ramone, som sto for henholdsvis gitar, vokal, bass og trommer i bandet.

Tre album ble utgitt på under 18 måneder. På tampen av denne hektiske perioden, i desember 1977, tok de opp en konsert som skulle ende opp som dobbeltalbumet «It's Alive» med nesten alle låtene på disse tre albumene.

Egentlig var det over da. Ramones hadde sagt sitt. Bortsett fra noen bra enkeltlåter i årene som fulgte. Hele poenget med bandet var det begrensede musikalske repertoaret, så «kunstnerisk utvikling» lå ikke i kortene.

Men disse tre albumene er en overbevisende dokumentasjon av det drøye året The Ramones var verdens beste og viktigste band.

Medlemmene var ikke kjernevenner. Joey var en typisk New York-liberaler, Johnny militaristisk og erkekonservativ. Tommy konsentrerte seg om produksjon og sluttet som turnerende musiker i bandet etter 1977. Offisielt var han lei av å turnere, litt mindre offisielt var han lei av å bli fysisk truet av Johnny, foraktet av Dee Dee og ignorert av Joey.

Det dårlige klimaet toppet seg etter at Johnny «stjal» Joeys kjæreste Linda. (Noe som inspirerte Joey til å skrive Ramones-klassikeren «The KKK Took My Baby Away».) Begge to fortsatte i bandet, men utvekslet aldri et ord, sies det.

Men den ene gangen undertegnede møtte Joey Ramone, bak scenen etter en konsert i Oslo i 1990, spurte han hva jeg syntes og jeg sa de burde spilt høyere. Vi gikk akkurat da forbi en gjeng i en sofakrok, og Joey ropte ut «Did you hear that, Johnny? This guy says we didn't play loud enough!!».

«Don't worry. He's from the same town as me», kom det fra Johnnys sidemann, og jeg kjente igjen gliset til Casino Steel. Casino, alias Stein Groven, er den nordmann som har vært tettest på Ramones. Han spilte med dem på turneer, og var på tale som fast medlem.

Seks år etter , i 1996, var bandet oppløst. I 2001 døde Joey etter mange års sykdom. Johnny besøkte ham ikke på sykehuset, men angret etterpå. De to skapte et av tidenes viktigste band, og de hadde vært viktige i hverandres liv. Johnny visste at Ramones uten Joey var utenkelig. Og Joey var ikke det eneste problemet, i løpet av noen år døde både Johnny selv, av kreft og Dee Dee av en overdose heroin. I 2013 tok kreften også Tommy, og hele originalbesetningen var borte.

Ramones ble aldri for alle, men ble ekstremt viktige for noen. Mange fans ble selv suksessrike musikere.

Den amerikanske institusjonen The Ramones ble dyktig pakket inn, av deres «femte med-lem», Arturo Vega (som også døde i 2013. Han laget logoen, en repekt-løs variant av presidentemblemet til USA, som også blikkfanget på T-skjorta som nå selges verden over. Og gjett om skjorta selger.

The Ramones endte opp med å selge langt flere T-skjorter enn plater. Men hvis du er ekte fan av the Ramones, har du aldri eid en Ramones

T-skjorte.

New York New Wave på 1-2- 3

Her er tre ganske forskjellige klassiske album som til sammen definerer det banebrytende musikk- miljøet i New York midt på 70-tallet.

Patti Smith: Horses (1975)

Patti Smith var en lyriker inspirert av Arthur Rimbaud og en rockmusiker inspirert av the Rolling Stones. På debutalbumet kombinerte hun de to sidene av seg selv på en måte som både revolusjonerte rocken og etablerte et nytt rom for kvinnelige utøvere.

The Ramones (1976)

30 minutter, 14 låter. Tre instrumenter, fire gitar-grep. Rett frem, arrogant, hyperfengende. Det enkleste er ofte det beste.

Television: Marquee Moon (1977)

To duellerende gitarer med lyrisk kraft som matcher det tekstmessige innholdet.

Det gikk hardt for seg på konsertene, som her på Eric's i Liverpool 1977. Foto: Anonymous, PR NEWSWIRE
Alle har en slik t-skjorte, bortsett fra de ekte Ramones-fansene...
I feburar 1976 ble en av tidenes mest innflytelsesrike singler utgitt.