Det er knapt skrevet en bedre musikal enn «Spelemann på taket», men en kan tenke det er en i overkant stor utfordring for et amatørteater. Det fordrer gode sangstemmer, gode karakterer, dansetalent og høy grad koordinering i krevende masseopptrinn.
Vips, så var Orkdal en teaterbygd
Og som i alle store amatørmønstringer: Både skuespiller- og spesielt sangprestasjonene varierer i kvalitet. Den overordnede konflikten i stykket kommer heller ikke klart nok frem før mot slutten av oppsetningen.
Opprømt, forarget og rørt
Men det er likevel trekk ved denne oppsetningen som gjør at den hever seg over selv semiprofesjonelle oppsetninger av enda mer rutinerte amatørlag: Den beveger publikum. Du blir opprømt det ene øyeblikket, forarget det neste, og dypt rørt på slutten. Det er godt gjort i en såpass kjent historie, formidlet uten en eneste profesjonell aktør på scenen – og for et publikum med referanser inne til store utøverne av disse rollene. Jeg vil tippe de fleste som overvar torsdags-forestillingen denne uka, hadde klare referanser til Lasse Kolstads klassiske tolkning av Tevje – så lokale Arnt Stene hadde store sko å fylle.
Det klarer han utmerket; altså ikke å matche Kolstad, men å skape sin egen, troverdige Tevje. Han får godt følge av hele ensemblet. Spesielt de yngste hovedrolleinnehaverne imponerer.
Den lille historien
Melkebonden Tevje er en godhjertet mann med en myndig kone (Nina Sæther Christoffersen) og fem flotte døtre. Foreldrene håper «Parmakeren» skal finne gode, og helst rike, ektemenn til dem – men verden er i endring, og de tre eldste døtrene insisterer på å velge partner selv, og på grunnlag av kjærlighet. Dette er den «lille» konflikttråden i «Spelemann på taket». Hjertegode Tevje som prøver å være streng mot sine barn, men som elsker dem for høyt til å se dem lide. Bortsett da fra Chava som velger seg en ikke-jøde, der går grensen selv for Tevje. Men det smerter.
Den store historien
Den «store» historien er de ekstreme sosial forholdene og klasseforskjellene i Russland i forkant av 1905-revolusjonen og de sosiale reformen den utløste, samt antisemittismen som etter hvert skulle føre til utarming av de jødiske kulturen i Russland.
Flyktningene håper de blir tatt vel imot
Dette kommer ikke veldig godt frem i starten av oppsetningen, noe som delvis er en svakhet ved selve musikalen. De lokale militære lederne blir fremstilt som snille og velmenende offer for et system. men mot slutten blir livsvilkårene for den frodig fremstilte jødiske kontingenten kraftig utfordret. De må forlate sine hus og verdier og drives på flukt – noen mot det forjettede land Amerika, andre har kortere reisemål. Avslutningsreplikken «Men eg undrar – vil nokon ta imot oss» er den eneste konkrete henvisningen til den aktuelle verdenssituasjonen, og fungerer som et elegant og tankevekkende apropos for publikum på vei ut til virkeligheten anno 2016.
Høyaktuell Spelemann
Proffer i kulissene
Profesjonelle krefter lurer i kulissene: Musikkansvarlig og kapellmester Øyvind Farmen, koreograf Arne Fagerholt og ikke minst instruktør Eli Sørensen har all satt sitt tydelige preg på forestillingen, som er god både på helstøpt musikalsk innramming, de store masseopptrinnene og de små detaljene – og sømløs veksling av godlynt humor og høystemt patos.
I starten kan kanskje at den «Det norske teater-modulerte»-nynorske dialogen i Hartvig Kirans klassiske oversettelse er litt fremmed for trønderske amatører. Men en venner seg til det, og det fungerer etter hvert så bra at det er de aktørene som bryter på trøndersk som føles som fremmedelementene.
Et musikaltalent verdt å følge
De sentrale aktørene gjør en god jobb, og ikke minst de yngste. Tevjes svigersønner står frem som gode, troverdige personer – og det gjør også døtrene. Skulle en enkelt aktør fremheves må det bli Hanne Eidsli Solheim som spiller Tevjes nest eldste datter Hodel – som imponerer både ved naturlig scenenærvær og oppsetningens beste sangstemme. Her er et musikaltalent vel verdt å følge!
Forestillingen spilles to siste ganger lørdag 13. og søndag 14. februar.