I wanna hold her, wanna hold her tight.
Get teenage kicks right through the night.
Alright.
Teenage Kicks, ( John O'Neill) 1978
Vi skriver om gammel musikk her i denne spalten. Det betyr ikke at vi ikke er opptatt av ny musikk. Fundamentet i popmusikkens vedvarende vitalitet er at det er lov til å finne opp hjulet igjen og igjen. Med like stor entusiasme og autoritet hver eneste gang.
Det er nesten uten unntak morsommere å høre en artists første låtutgivelse og debutalbum enn album 13. Det er nesten alltid morsommere å oppdage en ny artist med en ny frisk vinkling på en gammel formel, enn en gammel rutinert traver. Selv om det for alle del kan være stas med gamle, rutinerte også. Bylarm og Trondheim Calling er flotte steder å utforske nytt talent på – bransjefestivalene har utviklet seg til å bli høydepunkter i årets første måneder. Men, det er trekk med nye band og artister jeg ikke føler begeistring for. Jeg opplevde det for alvor på Bylarm i fjor, og observasjonen forsterket seg på Trondheim Calling sist helg. Mange dyktige, samspilte, oppfinnsomme band. Men hvor var låtene som hektet seg fast i bevisstheten, og ikke minst. Hvor er refrengene?
Vitale høydepunkt fra flott festival
Jeg fant hederlige unntak, men poenget står: Hvorfor kutter så mange ut refrenger og hooks? Er de nye bandene født sånn eller er de blitt sånn? Vil de ikke, eller kan de ikke skrive refrenger? Det er for så vidt fint nok at ikke alle låter har refreng. Flott at Bob Dylan revolusjonerte tanken om hvordan en hitlåt kunne strukturens med sin epokegjørende og refrengløse «Subterranean Homesick Blues» i 1965. Det finnes refrengløse popklassikere som vi kanskje ikke tenker over at er uten tradisjonelle refreng – som «Bohemian Rhapsody», «Stairway To Heaven», «Pinball Wizzard» og «Bridge Over Troubled Water».
Den mest elegante refrengløse låten, og min personlige favoritt er «Up The Junction» med Squeeze, som også utmerker seg ved at tittelen synges bare én gang og da som låtens tre siste ord. Dette er låtskriverkunst på høyt nivå, av en låtskriverduo som kan skrive utmerkede refrenger, men som denne gangen lot være.
Det finnes flotte låtskrivere som jobber uten refrenger, det finnes musikalske sjangre der refreng ikke er en del av spillereglene.
Men derfra til at ingen driver med refreng? Eller kanskje at noen har så dårlige refreng at vi ikke legger merke til dem?
Popen er en undervurdert del av rocken. Jeg har noen ganger tenkt over hvor bra TNT kunne gjort det som band om de hadde fått beholdt refrenghodet Dag Ingebrigtsen som del av låtskrivingsteamet. Ikke et vondt ord om Ronni, Tony og Tony. Men hvor mange TNT-låter etter «Seven Seas» og «10.000 Lovers» kan du nynne i farten.Ikke alle kan skive allsang-refrenger, og ikke alle vil ha det. Men det finnes andre triks som kan hekte lytteren fast til låten.
Countrymusikken har en tradisjon for å bruke et motiv, tema, eller riff som hekter lytteren fast, før refrenget. Rocken er heller ikke fremmed for slike triks. Hyperenkle gitarriff, tenk «Smoke On The Water» eller «Seven Nation Army», kan skape klassikere av låter som vel ingen hadde husket for melodi eller refreng alene.
Et av Nordens mest populære låter gjennom tidene, Europes «The Final Countdown» kan takke sin popularitet for synth-temaet i starten. D.D.E.'s beste låt «Vinsjan på kaia» har bra refreng, men mye av nøkkelen til suksessen ligger i de karakteristiske orgel-moduleringene.
Moderne artister er ikke så flinke til å lage verken refreng eller riff, så stadig flere stjeler, eller sampler fra musikkhistorien. The Verves refgrengløse klassiker «Bitter Sweet Symphony» ble populær grunnet et genialt sample av Andrew Loog Oldhams orkesterversjon av The Rolling Stones' «The Last Time».
Så det finnes metoder, men norske rockeband anno 2016 bruker dem ikke.
Thomas Seltzer skrev i fjor om de moderne retropregede rockebandene som ikke har refrenger, ikke har riff, som deres inspirasjonskilder the Rolling Stones, Led Zeppelin, Who osv. var mestre i. En kubjelle her, et mellotrondrønn der – og vips hadde de lytteren på kroken. Og det var de avhengig av, for de skulle jo selge plater, de skulle jo leve av dette. Moderne band trenger visst ikke kompromisse og bruke «billige» triks. Men ble 60- og 70-tallsbandene dårligere eller mindre interessante band av disse triksene? Ble musikken deres hurtigere datert?
Paul Kantner døde nylig, en stor stilskaper med sitt Jefferson Airplane. En kan si mye fint om dem, men jeg føler at mye av musikken deres fra 60-tallet har tapt seg. I 1967 var de rockens kuleste, mens The Monkees var de mest utskjelte, verdens første boyband, skapt for å tjene penger på en tv-serie. Bandet ble satt sammen etter audition med fokus på utseende og sjarm, studiomusikere spilte på platene, profesjonelle låtskrivere skrev låten.
Men hvem høres friskest ut 50 år senere? De beste innspillingene har en smittende vitalitet som fortsatt gjør dem til en fest å høre på, og de blir et av tre band jeg finner grunn til å dra frem samlealbum med i dag. Nyheten om at tre av fem gjenlevende medlemmer gjenforenest til 50-årsjubileum, med stor turné og album med låter skrevet av noen av de beste moderne låtskrivere, tas også imot med forventning.
John Peel er kanskje tidenes høyest respektere DJ. BBC-mannen var alltid ute etter de nyeste, særeste og mest nyskapende. Men hans definitive yndlingsband (som i mange dager i uka også er mitt definitive yndlingsband), var irske The Undertones. Blandingen av punkenergi og refrengstødighet gjør deres beste låter evigvarende.
Den sjenerte slasken som endte som landets største tekstforfatter
Joachim Nielsen var også stor fan av The Undertones, og det høres både på låtene og på uttrykket til Jokke & Valentinerne, det mest låt- og refrengorienterte bandet i norsk rockhistorie. Ikke akkurat det dårligste bandet i norsk rockhistorie heller.
Jokkes hjerte brant for mye, og han betalte virkelig prisen for popen.
Men så glemte Jokke heller aldri hvor viktig popen er for rocken.
Refrengrock på 1-2-3:
Dr. Hoels foreskrevne medisin mot kjedelig og instrumentalt overambisiøs rockemusikk. Fås uten resept, på streaming, vinyl og cd:
1. The Definitive Monkees
1967 var The Monkees store år. Finnes det mykere og bedre poplåt enn «Daydream Believer»?
2. The Undertones: Teenage Kicks –
The Very Best Of
1979 var The Undertones store år. Finnes det en mer energisk og bedre poplåt enn «Teenage Kicks»?
3. Jokke & Valentinerne: Spenn
Slutten av 80-tallet var Jokkes store periode. Finnes det en mer desperat og bedre poplåt enn «Eller var det en drøm»?