Unikt formidlet slektskrønike fra eksotisk, men likevel hjemmevant miljø gjennom forrige århundre.
Debutant Tommi Kinnunen har funnet sin unike fortellerstemme i denne medrivende historien fra bygdeliv i Finland i det 20. århundre.
Han forteller historien om fire generasjoner i en relativt vanlig, relativt spesiell familie i et århundre med store sosiale omveltninger. Fortellingen er episodisk, fra første stoppested i 1895 til siste epilog i 1996, og boka er delt inn i fire bolker etter de fire dominerende fortellerstemmene i hver sin generasjon. Det blir et lappeteppe av forskjellige episoder til forskjellige tider, fra forskjellige synsvinkler, som til sammen blir historien om etterkommeren til jordmor Maria, men også historien om Finland og det moderne Europa som vokser frem i disse årene.
Det er en historie om bygdesladder og smålighet, om utslitte konvensjoner som forblir tvangstrøyer, om ubrukt energi som blir brukt til meningsløse ting, som stadig utvidelser av et allerede alt for romslig hus, når en ikke har krefter til å utfordre skjebnen.
Helt i kjernen er dette historien om Lahja og hennes ubetingede kjærlighet til Onni, og Onnis lengsel etter noe som er forbudt ved lov. Det er en historie om Lahjas skuffelse, og om alt det vonde mennesker kan gjøre når de er såret.
I denne kjernen er «Der fire veier møtes» en roman som gjør vondt. Men boka er også en historie om hvordan mennesker kan tilpasse seg omstendighetene og skape sin egen verdighet.
Den første lille historien setter et søtt anslag, den nyutdannede jordmor Maria som i 1895 tar fatt på en nær uendelig krevende ekspedisjon for å anskaffe seg en nymotens velosiped for å kunne utføre sin gjerning, sitt kall, med ønsket effektivitet.
Historien skal innom adskillig mørkere kapitler gjennom 100 år. Men i løpet av de drøyt 300 sidene blir leseren kjent med personer som risser seg fast i bevisstheten, og et forfattertalent det er stor grunn til å følge videre.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
