Det er over et og et halvt år til Studentersamfundet Interne Teater (S.I.T.) igjen skal underholde byens befolkning med Uke-revy. I mellomtiden holder de kjernepublikummets lattermuskler ved like gjennom mindre oppsetninger på den lille scenen på Knaus.

Årets første oppsetning er en enakter signert komediemester Dario Fo. «En maler kommer sjelden alene» er absolutt ikke er blant nobelprisvinnerens mest samfunnskritiske arbeider, men den enkle fortellingen har driv og komiske poenger som gjør den til en favoritt blant amatørensembler.

S.I.T.-gjengen har satt stykket som er skrevet i 1979 i 1920-tallskoloritt; med frivole unge korsettkvinner, surrete eldre herrer og klossete unge håndverkere, tidstypisk musikk og innredning. Riktig lekkert er det, og ensemblet spiller ut alle tåpeligheter som om livet står på spill. For det må en jo gjøre når en spiller ut en så overdådig surrete farse. Om ikke skuespillerne ikke hadde hatt troen på det; ikke hadde tempo, timing, overdrevne fakter, mimikk og bevegelser, ja da hadde ikke dette vært mye moro.

Men moro er det altså, selv om en gjengivelse av handlingen ikke har mye for seg. Men historien innbefatter en maler og hans svenn, en gra gammel herremann, en tilsynelatende mumifisert mann med navn Georg, hans tilsynelatende sørgende enke, samt tre gledespiker med distinkt forskjellige karaktertrekk. Samtlige personer i fortellingen er rimelig naive og lettlurte, bortsett fra en av dem som er slu og intelligent nok til å være stykkets ene naturlige skurk.

Alle de åtte på scenen er flinke til å gjøre sine karakterer tydelige, og til å spille ut lekne detaljer. Spesielt godt likte jeg Håkon Vikeren i den mindre rollen som den godt voksne herr Hatlebakk. Der var detaljnivået virkelig på plass.

Så kan en si at humoren i stykket hadde slått enda bedre om tempoet hadde vært enda høyere, og timingen enda mer knivskarp og ensemblet virkelig hadde tatt pusten av publikum.

Men det går altså hardt nok for seg, intrigene er mange og konfliktnivået høyt. Men det ender meget godt for de aller fleste. Alle får en Georg som passer. Bortsett fra én. Som ingen heller synes særlig synd på.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL