Det er ikke helt lett å bestemme seg for hva som nådde den høye C denne kvelden – var det sopran Ann Helen Moen eller de hvinende lattersalvene fra salen? Når Kimen kulturhus huser Flaggermusen i regi av Opera Trøndelag, ettertrykkelig presentert som operettenes operette, er det i hvert fall utvilsomt med et takknemlig publikum til stede.

Uten å gå for langt inn i verkets handling, kan det opplyses om at dette er en forviklingskomedie fra ende til annen. Dr. Falke er forut for handlingen blitt lurt opp i stry og ydmyket ved å bli forlatt sovende på en benk – i flaggermuskostyme – av Gabriel von Eisenstein, og nå skal dette hevnes. Alt legges til rette for at sistnevnte skal tas ordentlig ved nesen – og i alles påsyn. En grådig dose begjær, en endeløs elv av champagne og en anselig mengde misforståelser senere når man mål, og Flaggermusen har fått sin hevn.

Å identifisere denne oppsettingen av operetten – en sjanger som riktignok mer enn ofte tipper over i hysterisk komedie – som en liten opera, er i dette tilfelle å bomme en smule på sjangergrensene. Den plasserer seg mer i krysningen mellom en farse fremført av profesjonelle solister, løssluppen standup med promille på agendaen, Kulturskolekonsert med høy familietetthet i salen og amatørteater med en over gjennomsnittlig hang til ordspill à la «Foill mainn! Foill lønn!».

Rent musikalsk bys det på en hel del oppturer og like mange lettbeinte metaoperatiske sleivspark. Om man skal rette fokus mot ren sangprestasjon fra de profesjonelle, fremstår Trond Halstein Moe, i rollen som Flaggermusen, som trygg, stødig og tilstede. Også Ann Helene Moen, i rollen som Eisensteins kone Rosalinde, leverer en mer enn sterk nok vokaljobb – særlig i solonummeret på festen i andre akt. På den annen side evner ikke alltid Nina Sætherhaug (Prins Orlofsky) eller Jan Erik Fillan (Eisenstein) å løfte nok i de avgjørende passasjene.

Men her må man nok glemme litt av Johann Strauss den yngre, som komponerte musikken. Flaggermusen inneholder i denne tapningen temmelig lange passasjer som intet har med verken Wien eller klassisk musikk å gjøre. Her går derimot ingen slag mot de edlere deler upåaktet hen. Snarere tvert i mot. Den høye flaskeføringen overgås kun av en tilsynelatende enda høyere promille. Og av og til brukes operasangen mest som korte metakommentaraktige spark mot selve operauttrykket som såkalt finkultur.

Referanser med lokal valør er det også mange av: Trondheim Symfoniorkester, Hell, «himkok» og den tilsynelatende evigaktuelle trønderkommentaren «vart du skræmt no?» slår også nå godt an blant publikum. Selv dirigenten, herlige Torodd Wigum, foran det absolutt godkjente orkesteret, får så hatten passer. At to av tre akter fremføres i kulisser og kostymer som øyensynlig skal sende tankene i retning det nittende århundrets Wien, står mer igjen som en generell type historisk konstatering enn noe annet.

Adresseavisens lesere kåret Torodd Wigum til Årets kulturpersonlighet under Utawards. (Pluss)

Mellom bølgene av latterhyl fra salen og sjarmerende dansende barn og flink syngende ungdom på scenen, er det ikke helt lett å gjøre seg opp en mening. Dette er underholdning for alle penga – med alle midler i bruk. Hvor lenge man kan more en sal med oppvisninger fra fyllefantrevyens rike repertoar kan jo diskuteres. Om man som publikummer uten noen som helst tilknytning til de andre på scenen videre aksepterer dette, og endatil er av typen som vil se en operette for å le kjeven ut av ledd, er dette en soleklar innertier. Men programmets formaning om å «lene seg tilbake til fantasienes og drømmenes verden» har jeg imidlertid for lengst gitt opp å prøve å etterleve.

Anmeldt av GUSTAV SVIHUS BORGERSEN

Dette var første gang orkestergraven i Kimen ble tatt i bruk. Orkesteret ble ledet av Torodd Wigum. Foto: KRISTIAN HELGESEN