Halvannet år har bandet brukt på sitt nye album «Skandinista», og det høres. Der Johndoe alltid har gitt inntrykk av at låtene nærmest ble skrevet og spilt inn i øvingslokalet, så ligger det en tydeligere grad av modenhet og trygghet innbakt i de åtte låtene vi får her.

Jeg skal ikke påstå å ha blitt overrasket over albumtroikaen «Slugger», «Sosialt Liv» og nå «Skandinista». Men etter å ha fulgt Johndoe både som anmelder, konsertarrangør og generell musikkelsker siden «Rastløs rock'n'roll» i 2002, har det vært fascinerende å se bandet gjenoppstå så vitalt. Først fikk vi det halvnostalgiske comebacket tuftet på gamle takter, deretter et møte med den opprørske og pønka utgaven, og nå har vi fått popbandet Johndoe. Og det fungerer utmerket.

På «Skandinista» har rastløsheten og det lett uberegnelige, som kvartetten har gjort til sin signatur, ikke veket plass. Men giret har skiftet fra riff til poprefreng. Albumet har låter som generelt vokser ved repetisjon, men et spor som «Sov i ro» sitter i skolten umiddelbart og er fort den fineste sangen bandet har laget. Det kler Jonas Skybakmoen usedvanlig godt å synge i et lavere leie – det håper jeg han vil gjøre flere ganger.

Strødd utover albumet finner vi både synther, trommemaskiner og saksofoner, som effektfullt bidrar til bandets mest unike lydbilde til nå. Det er en touch av noe ubestemmelig svensk her som jeg ikke er smart nok til å plassere. Men det har gitt flere dimensjoner til låtene denne gangen, som i sin tur gir tekstene et annet (og bedre?) fokus enn tidligere. Observasjonene til Skybakmoen er som alltid skarpe, men han vil garantert være enig med meg i at han er en bedre tekstforfatter i dag enn for ti år siden. Nå er han ikke lenger ung og arrogant, men midt i tredveåra, perioden der alle spørsmålene og tvilen begynner å komme. Hans kombinasjon av observerende brodd og språklig tilgjengelighet faller fint inn i tradisjonen til noen av de store norske rocklyrikerne som har gått opp stien før ham.

Det er ikke full score på alle låtene her, men det blir aldri svakt. I mine ører er Johndoes potensial til å skrive de helt store låtene ikke forløst ennå, men med denne utviklingen er vi der snart. Med sine 28 effektive minutter har «Skandinista» blitt et stykke pønka popmusikk med kanter, hooks og trondhjæmsk særegenhet.

Ved forrige korsvei meldte jeg et annet sted at vi kanskje snakket om Johndoes beste album. Denne gangen er jeg ikke i tvil.

Anmeldt av FRODE JØRUM

NB: Johndoe-vokalist Jonas Skybakmoen er journalist i Adresseavisen. Frode Jørum er frilans musikkskribent og ikke tilknyttet redaksjonen.

Foto: Johndoe