Produsent og regissør-duoen Christian Falch og Fredrik Horn Akselsen har imponerende god teft for interessante miljøer og historier. Etter krig, krim og djevleutdrivelse i «Kampen om Thamshavnbanen»(2010), «The Exorcist In The 21th Century»(2012) og «Gulosten»(2015) tar de for seg norsk black metal i «Blackhearts». Denne gang heldigvis uten bruk av rekonstruksjoner, i fersk dokumentasjon av den globale spredningen av norsk undergrunnskultur fra 1990-tallet. Samt sorgmuntert blikk på hvordan kulturen kan arte seg i dag.
Med svart hjerte for Norge
Filmen sneier innom norske størrelser i sjangeren, som Arnt Grønbech fra Keep Of Kalessin/Satyricon og medlemmer fra Immortal og Darkthrone. Disse er delvis blandet med filmens globale perspektiv på norsk black metal, gjennom musikere i Hellas, Iran og Colombia som har latt seg inspirere av norske 90-tallsband. Filmen gir et ganske morsomt, levende bilde av hvordan alvorlige unge menn i fjerne deler av verden dyrker mørk, tung norsk musikk og drømmer om Norge.
Selger sjela til Satan for å komme til Trondheim
Ved at filmen skildrer norsk black metal og kulturen rundt drøyt 20 år etter storhetstiden, får den noen drag av rockkomedien «This Is Spinal Tap». Det gjør filmen befriende morsom, men tidvis også litt makaber, som når et blackmetal-band fra Colombia går forbi Nidarosdomen og omtaler den som kirken Varg ønsket å ødelegge. Eller et gresk band på buss-sightseeing til Fantoft stavkirke som beklager at den er rekonstruert etter brannen.
LES PÅ PLUSS: Skjebneuke for iransk svartmetallmusiker
Flere av blackmetalmusikerne, ikke minst de trønderske, byr frodig på seg selv. Filmen driter dem ikke ut, men det er noe med møtene mellom mørk musikk, groteske effekter og utenlandske mørkemenn blendet av norsk natur og norske troll(!) som gjør filmen avvæpnende morsom. Det blir interessant å høre hva blackmetalmiljøet synes om den. Det spørs om ikke «Blackhearts» funker minst like godt som sorgmunter dokumentar om en spesiell kultur, for publikum utenfor miljøet, som for fans av musikken. Som musikken som skapte fenomenet, bør filmen ha potensial til internasjonal spredning.