Det er danske Susanne Bier som har fått det ærefulle oppdraget å lage John le Carerés klassiske thriller «Nattportieren» for TV.

Boka kom i 1993, og var Carrés første historie etter at jernteppet var falt og spillereglene endret for internasjonale etterretningsthrillere. Bier har oppdatert, og tatt dette et nytt stykke videre. Handlingen starter i Kairo, midt i kaoset og optimismen i «Den arabiske våren».

Ut i påsken: Sjekk det skjer-guiden

Vi blir der introdusert for den proffe og hyggelige hotell-nattportieren Jonathan Pine (Tom Hiddelstone) som kommer i kontakt med vakre og mystiske Sophie, elskerinnen til den brutale forretningsmann og våpenhandler Richard Roper (Hugh Laurie, også kjent som Dr. House). Pine blir forelsket, innmelder et forhold til henne, de legger planer, hun røper beviser for elskerens våpensalg til motkreftene til den demokratiske folkelige bevegelsen. Han gir opplysningene videre til den britiske etterretningsorganisasjonen MI6; og hun blir brutalt myrdet i hotellet.

Tre år etter er Pine på jobb i adskillig roligere omgivelser høyt oppe i de sveitsiske alper. Roper med entoruage kommer dit på feriebesøk. Pine gjenopptar kontakten med MI6 gjennom sin kontaktperson Angela Burr (Olivia Colman, kjent fra «Broadchurch»).

Hva bør du se på kino i påsken? Sjekk Adresseavisens guide

Burr har brukt et helt yrkesliv på å prøve å knuse Roper, og nå ser hun sjansen. Hun rekrutterer Pine som agent, han skal infiltrere Ropers organisasjon; og for å skape en troverdig bakgrunn som hensynsløs narkopusher sendes han til landsbygda i Devon, med disse ordene fra Burr: «Det finnes en halv psykopat der inne, finn den – og når du kommer ned til Devon er du verdens nest verste mann».

Omtrent så lagt er det vi kommer i de to første episodene. Vi er ikke kommet stort lenger enn til å skape en forventning.

Den er til gjengjeld høy. Spennings- og konfliktnivået er intenst fra første øyeblikk. Selv om vi ikke har fått aktørenes fulle bakgrunner, blir vi foret med finstemte antydninger. Biers egenskaper som personinstruktør og glimrende skuespillere gjør at det hele balanserer fint mellom mikro- og makronivå. Mellom internasjonal kriminalitet og etterretning og enkeltpersoners personlige håp, forelskelser og skuffelser, mellom aktualiteten og det dokumentariske preget til «Homeland» og underholdningsaspektet til James Bond. Men det kan muligens bli vel mye spenningsoppbygging og vel lite spenning?

Anmeldelsen er basert på to av åtte episoder.