William Friedkins krimfilmklassiker «The French Connection» fra 1971, basert på en dokumentarbok om narkotikatrafikken mellom USA og Frankrike, ga Oscar for beste film, beste regi, beste manus og beste mannlige hovedrolle. Oppfølgeren fra 1975, som på norsk het «Brennpunkt Marseilles» er også severdig, begge med Gene Hackman i signaturrollen som Popeye Doyle.
«Den franske forbindelsen» tar for seg noe av den samme historien og de kriminelle miljøene i Marseilles. Det beste ved Cédric Jimenez gangsterdrama fra perioden midt på 70-tallet til tidlig 80-tall er at den stilmessig ser som snytt ut av de amerikanske forløperne, samt at den har et type- og framfor alt trynegalleri som gir røft 70-tallspreg.
Filmen låter og ser bra ut, har en mørk historie fra virkeligheten i bunnen. Måten filmen veksler mellom å fortelle historien fra en fransk dommer og etterforskers perspektiv og fra selve kongen av doptrafikk fra Marseilles, gjør at filmen foruten de åpenbare referansene også lener seg litt mot en nyere gangsterklassiker som «Heat»(1995).
«Den franske forbindelsen» er mest vellykket i stil, lyd og leken fråtsing i 70-tallsestetikk. Den er tøffere i trynet enn den er helt god på menneskelig drama og drivkrefter på begge sider av loven. Filmen pirker interessant, men litt uforløst i korrupsjon og gråsoner i 70-tallets narkotikakrig i solfylte Sør-Frankrike. Den sklir litt ut og tyr til for mange velbrukte grep i siste del. Jean Dujardin er en mer sympatisk hovedperson enn Gene Hackman i et solid, om ikke essensielt apropos til 70-tallsfilmene.
