- Hvorfor han ble gal, har vært et sentralt spørsmål under dette arbeidet. Men man kan også spørre hvorfor han ikke ble gal mye tidligere, sier Torgrim Sørnes.

Han utgir nå boka «Bøddel», der han forteller historien om Mathias Fliegenring, som var skarpretter, bøddel, i Trondheim fra 1721 til han døde i fangenskap i 1729.

Flere av redskapene bødlene brukte på hans tid, finnes på Norsk rettsmuseum.

- Han var slett ikke noe monster, mener forfatteren.

Men Fliegenring ble låst inne i rådhuskjelleren etter at han drepte sin to og et halvt år gamle datter ved å skjære over halsen på henne. Alt tyder på at han var sinnssyk og ikke var klar over hva han gjorde. I ett av sine forvirrede utsagn etter misgjerningen sa han at han trodde hun var en hest.

Hodeskalle med spiker

I forbindelse med bokutgivelsen besøker Torgrim Sørnes Trondheim for å grave videre i statsarkivet på Dora, der han har funnet mye av materialet om Fliegenring. Samtidig er han innom Norsk rettsmuseum.

Norsk rettsmuseum var et av museene som fikk en statlig ekstrabevilgning i år.

- Denne hodeskallen kommer høyst sannsynlig fra en kvinne Fliegenring tok livet av, sier Sørnes og peker inn i en monter.

- Legg merke til den kraftige spikeren som er slått gjennom hodet. Med den ble skallen spikret til en påle og vist fram til skrekk og advarsel. Skallen kommer fra Ørlandet og må ha tilhørt en relativt ung kvinne, supplerer museets formidler Pål Ødegård. Museet arbeider nå med bringe på det rene hvem kvinnen var.

Museet har mange funksjoner og har blant annet oppbevart bevis i Fritz Moen-saken.

Måtte sage av hodet med øks

Ødegård viser også fram et utvalg økser og sverd som bødlene brukte. Øksehodene er kraftige og brede, sverdene er butte, men har tydeligvis vært skarpe. Redskapene tok livet av et stort antall mennesker da de ble brukt av ulike bødler i Trondheim på 1700-tallet.

- De norske skarpretterne brukte svært tunge økser med korte skaft. Slik kunne de la øksene falle rett ned, og faren for å bomme ble mindre. Men det hendte jo at bøddelen ikke traff godt nok, som i Odalen i 1833, sier Sørnes.

Henrik Wergeland var til stede under denne henrettelsen, og Morgenbladet skrev en detaljert beskrivelse av det som skjedde da bøddelen Anton Lædel skulle hogge hodet av en mann:

«Først etter 5 (fem!) hugg og derpå følgende saging med øksen, mens knekten holdt i håret, klarte den gamle skarpretter å skille hodet fra kroppen. Flere besvimte ved denne avskyelige scene.»

Nok å gjøre i Trondheim

Mathias Fliegenring var dyktigere enn sin aldrende kollega på Østlandet. Han var født til å bli skarpretter og fikk grundig opplæring av to stefedre under oppveksten i Tyskland.

Hans første embete, som skarpretter i Helsingør, var stillferdig og dermed lite innbringende, siden skarpretterne i tillegg til en beskjeden, fast lønn, fikk betalt per hode de hugget av.

Men i Trondheim slo Fliegenring ut i full blomst, siden det var nok å gjøre i det midtnorske området han var satt til å betjene. I løpet av 1720-tallet tok han livet av 14 mennesker i embets medfør i Trøndelag og på Nordmøre.

Sverd best, brenning verst

Han brukte øks og sverd. Noen ble hengt, og noen ble brent. De som hadde begått så små forbrytelser at de fikk beholde livet, fikk Fliegenring i oppdrag å piske og brennemerke.

- Når folk først skulle henrettes, var den mildeste straffen å bli henrettet med sverd. Da kunne den dømte stå på knærne, halvveis oppreist mens hodet ble hugget av. Man beholdt en liten rest av verdighet. Å bli henrettet med øks var en verre straff. Da måtte man bokstavelig talt legge hodet på blokka. Det aller verste var å bli brent, forteller Sørnes.

Brenning var forbeholdt de aller verste forbryterne, for eksempel de som hadde sex med dyr. En mann i Hemne som hadde holdt på med hestene sine, ble for eksempel brent til døde i 1722. Det var Fliegenrings jobb å tenne på.

Religiøs, edruelig og kjærlig

- Fliegenring var nok en kjærlig mann. Kona var glad i ham. Han var religiøs, drakk ikke og var opptatt av skyld og straff, sier Torgrim Sørnes.

Til daglig er Sørnes gynekolog og overlege ved Akershus universitetssykehus. Som forfatter beskjeftiger han seg med den andre enden av livets skala.

Fordelt på tre bøker har han skrevet historien om alle som ble henrettet i Norge i årene 1772 til 1876, da den siste nordmann ble henrettet. Hvis man ser bort fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, er ingen blitt drept i lovens navn siden da.

I boka om Mathias Fliegenring forteller han for første gang historien om én bøddel, en mann med et livsløp som var typisk for svært mange skarprettere.

- I tiden før fengsler ble vanlig, var henrettelser en vanlig straff, til og med rene folkeforlystelser. Men selv om samfunnet trengte en person som gjorde jobben, ble bøddelen utstøtt fra det gode selskap overalt. Fliegenring måtte for eksempel bo i Ila, et godt stykke utenfor det som var sentrum i Trondheim den gangen, forteller Sørnes.

Alle bødler i slekt med hverandre

Bødlene var så upopulære at ingen ville ha noe med dem å gjøre. Derfor giftet skarpretternes sønner seg med andre skarpretteres døtre, slik at det etter hvert utviklet seg en klan av bødler i Norden der alle var mer eller mindre i slekt med hverandre.

- Hvorfor gikk Mathias Fliegenring fra forstanden?

- Det finnes ikke noe sikkert svar på det. Men vi har finnes flere rapporter om at han i 1728, i tiden før drapet, ble mer og mer forvirret. Han oppførte seg merkelig og burde vært sykmeldt, men ble likevel tvunget til å gjøre jobben. Siden sinnsforvirringen kom så plutselig, kan årsaken ha vært en hjernesykdom forårsaket av en forgiftning, et virus eller liknende.

Kraftig redskap: Utstyret på Norsk rettsmuseum viser at bødlene brukte økser med store hoder for å redusere risikoen for å bomme. Men det hendte at de måtte hugge flere ganger Foto: RICHARD SAGEN
Fra Ørlandet: Norsk rettsmuseum håper å bringe på det rene hvem denne hodeskallen tilhørte. Spikeren ble brukt til å feste skallen til en påle. Foto: RICHARD SAGEN