Marianne Meløy tar i «Bunnlinja» tilskuerne med på en tur rundt barndomsøya i Vesterålen sammen med sin far. Vi er på tur i multemyra, sauefjøsene, nyplantet sitkagran, bubbelurer og søppel i fjæra, onkel Guttorm, tante Audhild og de andre fastboende elementene. Det er en tur tilbake til enklere tider, men også en tur i vår egen samtid i adskillig større nålestokk. De kjører Tesla også i Meløy nå for tiden.

Det er en imponerende og flott forestilling. Den har den samme oppbyggingen og de samme i figurene som i «Stemt» som ble vist for tre år siden; men den har mer dynamikk, flere nyanser, Meløy bruker ikke utestemmen hele tiden. Alle som har vært noen ganger på Trøndelag Teater vet at Meløy er et stort komisk talent; i denne forestillingen vil de oppdage at hun også har lært kunsten å begrense virkemidlene. Her er den gode teksten som er i fokus, og varierte uttrykksmåter tas i bruk for å understreke poengene.

Hun skifter mellom dialekter og figurer, er høyt og lavt på scenen. Skravla går i en time og 20 minutter, poengene hagler. Hun utnytter den enkle, men virkningsfulle scenografien og hun involverer publikum, selv om det er en utfordring på denne scenen, i dette store teaterrommet. Men den store scenen kler henne, og samspillet med komponist og musiker Trygve Brøske er det beste, ikke bare i de konkrete sangnumrene. Han understreker stemninger på lydhørt vis.

Barndomsøyas univers er multeplukking på Vasskjeftmyran stadig et årlig høydepunkt, Mildrid Renholdsen er like hektisk positiv, og onkel Guttorm er blitt kasserer i bondekvinnelaget. Medlemskapet fører nemlig til gratis rømmegrøt på arrangementer. Vi lærer at urinens veier er uransakelige, at fastboende er skeptiske når vegetarnudister sørfra kommer til øya, men at de følger med i tiden, og er beredt på forandring og forvandling i det kunnskapsbaserte nye verden. Men vi skal også til kunnskapsbyen Trondheim og resten av verden,

Vi er med på togtur og med hurtigruten, vi er med på en hysterisk gjenkjennbar scene i et moderne hotelltoalettet med sensorstyrte håndvasker, vi prøver å kommunisere med smart-TV og blir motvillig med på et kunnskapsløft. Mange i salen kjenner seg tydelig igjen i Marianne Meløys bestrebelser på å følge med i tiden, være endringsvillig og involvere seg i tidens nye databaserte kommunikasjonsformer. Som tittelen antyder er forestillingen også et forsøk på å skjønne seg på en tid da alt blir målt i penger, en tid da det ikke lenger er samfunnsøkonomisk lønnsomt å drive med sau. Men Botox-klinikk, derimot.

LES OGSÅ: Har svensken tatt dåsen?

Så er kontrasten stor til barndomsminner fra en enklere tid, da Marianne var fire år og allerede en fullgod bygdeoriginal, da multemyra var selve paradiset og kartplukkere var de verst tenkelige utskudd. Marianne Meløy får sagt det, og hun gjør det. Men forestillingen er også en øm hyllest til hennes eget opphav, en utflyttet trønder som møtte kjærligheten i Vesterålen og tilpasset seg øylivet der nord. Mariannes mor og far er selve beviset på at sterk kjemi overvinner geografi, og ei fra Selbu kan finne tonen med en fra Melbu, som en fra Rana kan finne utav det med ei far fra Ghana, Det er grunn for håp, selv i en kaotisk tid.