Michael Moores slentrende, kritisk-morsomme dokumentarfilmer med særlig blikk på ting som er galt med USA, har en klar agenda. Det kan både være en styrke og en svakhet, og representerer på sitt beste et forfriskende spark i baken på den feilaktige forestillingen om at dokumentarfilm er en sjanger som nødvendigvis fordrer et objektivt eller nøytralt blikk.

Den rufsete amerikaneren med baseballcapsen har aldri lagt skjul på hva han mener i sine filmer. Han nærmer seg sine tema og intervjuobjekt på spørrende, journalistisk vis, men det er aldri tvil om hva som er tendensen eller budskapet i hans filmer. Heller ikke her. «Where To Invade Next» fortoner seg som en mer optimistisk oppfølger til hans forrige film, «Capitalism: A Love Story», som er den svakeste av Moores filmer som har gått på norsk kino.

Mens tittelen på den forrige filmen var beskt ironisk, i en mørk beretning om hvordan de rike plyndrer vanlige folk i USA, kunne tittelen på denne filmen nesten vært «Sosialdemokrati – En kjærlighetshistorie», helt uten ironi. Mens den forrige filmen var preget av en pågående finanskrise og en desillusjonert Moore med mange års irritasjon over Bush-familien, er denne mer løsningsorientert, optimistisk, med et underliggende budskap om at forandring er mulig.

Leonard Cohen sang i 1992 at «Democracy Is Coming to The USA». Ved å vise til gode eksempler på sosiale løsninger i Europa virker det som Michael Moore har tro på at sosialdemokratiet kan komme til USA. Han nevner ikke Bernie Sanders i filmen, men etter å ha delt ut ørefiker også til Clinton-administrasjonen i sin forrige film, er det fristende å se «Where To Invade Next» som et vennlig klapp på skulderen til Sanders-kampanjen.

Filmens tittel og bærende idé, spiller på at Michael Moore mener USA har brukt enorme summer som verdenspoliti, og at landet har tapt alle kriger siden 2. Verdenskrig. For å bedre balansen i USA og verden, drar han derfor med kamera og flagg for å invadere de gode ideene og systemene til land som på sentrale områder gjør ting helt annerledes enn i USA.

Filmen presenterer ferieordningen i Italia, skolemat i Frankrike, bedriftsdemokrati i Tyskland, skolesystem i Finland og Slovenia, straff- og fengselssystem i Norge og likestilling på Island. Som for å vri kniven i såret besøker han dessuten det muslimske landet Tunisia i Afrika, for å illustrere likestilling og abortsaken, som for å vise at det ikke bare er «gamle» Europa som USA kan strekke seg mot.

«Where to invade next» er fortalt med den lette, sorgmuntre stilen med blanding av fornøyelige arkivopptak og slentrende reportasjeintervju som har blitt Moores spesialitet. Filmen underslår at velferdsordningene som presenteres og hylles faktisk er under press i landene Moore tegner glansbilder av. Likevel skildrer filmen et interessant smørbrødbrett av idealer og praksis. Den byr på møter med en rekke interessante, ganske vanlige mennesker med ett og annet å lære av. Ikke bare for amerikanere, men nordmenn også.