Publikum kommer til å mene mye, og mye forskjellig, om «Det er bedre å kappe det av enn å gå gjennom livet». Men passe sikkert er det at neppe noen vil stille seg likegyldig til stykket som er laget av Ole Johan Skjelbred og er basert på tekster av Lisa Lie.
Vilt språk og rare brøl
Skjelbred hadde høsten 2014 regi på «Dager under» og «Moby Dick» på Studioscenen, ikke akkurat tradisjonell teaterkost, og Lie har hatt en rekke skrudde oppsetninger på friscener opp gjennom årene, sist opplevd i maratonforestillingen «Blue hotel» på samme scene på Trøndelag Teater.
I sammenligning til hva disse to har gjort før, er dette faktisk et ganske stramt og poengtert stykke. Men altså, neppe noe for alle.
De siamesiske tvillingen Rød (Kathrine Thorborg Johansen) og Snø (Karl-Vidar Lende) blir skilt og sendt i hver sin himmelretning, lever harde liv hver for seg – før de blir forent. Lykken varer ikke lenge, tosomheten blir for begrensende for den ene part. Forvirrende kjønnsidentitet er ett av aspektene ved de to, Lende er en herlig utagerende prostituert jente, Johansen en blanding av en iherdig og trygghetssøkende ulvegutt og ei troskyldig Rødhette. Bestemor Dø (Hildegunn Eggen) minner strengt tatt mer om den store slemme ulven. En brei trønder, en intens bergenser og en avslappet østlending utgjør en i utgangspunktet vel sammensatt skuespillertrio, men de er så herlige og gode alle tre at dette er glemt minutter ut i oppsetningen.
I det hele tatt. Håret (garnet) flommer over scenen og «Det er bedre å kappe det av enn å gå gjennom livet» spiller på hårfine nyanser. Den utagerende stilen og manus og spill totalt uten sikkerhetsnett kunne endte i kunstnerisk havari. Dette ville vært fryktelig dårlig, om det ikke hadde vært så bra. Det er ikke genialt hvert eneste sekund gjennom en og en halv time, langt derifra, men de geniale dryppene gjør at dette holder så det suser i skogen. II hvert fallfor denne publikummer
I en effektiv og stilig sceneløsning dominert av en garnanretning i brunnyanser som antyder både verdensveven, kunnskapens tre og skogens grunnleggende ensomhet, utspillesen frodig miks av ymse folkeeventyr oppfinnsomt fysisk teater og sprudlende verbal sivilisasjonskritikk.
Elegante og sjokkerende onelinere hagler, og stykket kan nok kritiseres for at opplegget kan fortone seg delvis som en uforpliktende lek og samtidig som grunnleggendepessimistisk. Det er «Keep on walking Johnny Walker» og «Bli med mæ på Royal Garden, æ e en trollmann med kuken» det ene øyeblikket og « om verden er ond så skal jeg faen ikke sitte og være god i en krok» og «fremtiden er for de blinde» det neste.
De populærkulturelle referansene er fiffige. Hvem kan mislike en oppsetning som inkluderer en avslappet og fin versjon av «Everybody's Talkin'» (modellert etter Harry Nilssons versjon), doo-wop med The Marcels, «Sitting On The Dock Of Dubai» og trønderengelsk resitering av Prince?
Vi blir med på rapekurs med en fintrøndersk sjaman, ler foraktfullt bedrevitende av måteholdsfanatikere, lærer betydningen av slektens ripssaft og at du først er trygg når du ikke lenger lever.
Alt dette handler vel strengt tatt mest om å tørre å slippe taket, og den som prøver hardt nok får sikkert til å tolke slutten happy. Men uansett. Keep on walking, Johnny Walker.