Tirsdag fylte Øystein Lønn 80. På den ene siden låter det gammelt for en forfatter. På den andre siden er han like gammel som reggaelegenden Lee Perry som fyrte opp Blæst i Trondheim denne uka. Det er en egen musikalitet over prosaen til Lønn, men det er jazz, blues og kammermusikk over hans setninger, slett ikke reggae. «Fluktens nødvendige blindveier» er hans 12. roman. Den er typisk Lønn, strammere og mer vellykket og interessant enn Sofia-trilogien (2001-2010).
Den ti år gamle, mesterlige novellen «Plutselig Landligge» ble av undertegnede beskrevet som: «En litterær film noir fra norskekysten, full av dunkel lidenskap, fatale forbindelser og lakoniske replikker». Ordene passer omtrent like godt til «Fluktens nødvendige blindveier», som er så stramt, stemningsmalende og gåtefullt fortalt at denne leser straks måtte lese den en gang til for å bli litt klokere på den.
Den starter som en lønnsk noir, i linjen fra «Tom Rebers Siste Retrett»(1988) og «Thomas Ribes femte sak»(1991). Også denne med en T.R.-skikkelse i trøbbel, nemlig politimannen Tom Rud. Det er likevel elskerparet Svend og Helene som er de mest fascinerende skikkelsene i romanen. De er elskere, mellom 40 og 50 år gamle, og møtes hvert år i slutten av august på et hotell ved Skagerrak for tre døgn sammen.
Over 152 små sider får vi vite litt om livene deres og forholdet mellom dem, om forspilte muligheter og bipersoner rundt dem, noen sensommerdager som plasserer dramaet et sted mellom vanens ritualer og følelsen av at etter dette kan ingenting bli som før. Selv om romanen kanskje er for kort til at den rager blant Lønns aller høyeste, har den setninger og etterklang som gjør den til fascinerende lesning.
Selv om Lønn sjelden leses som en særlig politisk forfatter, er det en tidsånd og et bakteppe i flere av bøkene hans som gjør dem til interessante, litt gåtefulle skildringer fra Norge i epokene de er skrevet. «Fluktens nødvendige blindveier» er ikke en roman om flyktningkrisen, men den berører det også, både gjennom jøden og den tidligere båtflyktingen Helene og elskerens lyssky forretninger med illegale papirer og bipersoner i fare for å bli sendt ut av landet.
«Fluktens nødvendige blindveier» har replikkvekslinger fulle av luft og resignert lidenskap. Den kan leses som en advarende skildring av et Norge i endring, om mennesker på flukt, også fra seg selv, og fra en hverdag som: «fortonet seg som ei sørpe av tid med små, terpede avbrytelser uten annen hensikt enn å underholde». For å si det med Lønn.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
