Neste sommer er det 50 år siden verdenspremieren på Arthur Penns film «Bonnie and Clyde». Filmen skjøv grensene for hva det var mulig å vise av vold i kinofilm og skapte opphetede debatter både i Norge og USA. Den gjorde langt på vei Warren Beatty og Faye Dunaway til superstjerner og var en av filmene som la grunnlaget for den utfordrende og kunstnerisk dristigste perioden for amerikansk film utover 70-tallet.

Suset fra den brutale storfilmen nådde også Trondheim, helt inn til motebildet. Dette bildet sto på trykk i Adresseavisen noen dager før den norske premieren på filmen i slutten av april 1968. Anledningen var åpningen av en «ny boutique for unge som vil være på bølgelengde med tidens stil», som det het i avisen. Derfor presenterte butikken «Bonnie and Clyde» i Ellen Flathe og Geir Johansens skikkelser.

Filmen hadde medvirket til et internasjonalt motebilde inspirert av «the roaring twenties». Den nye butikken i Trondheim lå i krysset Olav Tryggvasons gate/Nordre og het Max med slagordet «Max er maks». I en annonse på åpningsdagen presenterte butikken seg slik: «En festlig minishop for de mest moteglade i teen-alderen. Et helt nytt miljø – ikke Carnaby Street, men Carnaby Street på Nordre – med kjappe, smarte moteplagg over hele spektret».

«Bonnie and Clyde» ble først totalforbudt i Norge av Statens Filmkontroll, hvor forfatter Sigurd Evensmo argumenterte med at filmen virket «forrående». Det førte til sterke reaksjoner fra Norsk Filmkritikerlag og en rekke norske kritikere, med unntak av Morgenpostens Asbjørn Omberg, som til VG sa at filmen representerte: «en farlig mentalitet, som amerikanerne strir med, og som det ikke er noen grunn til å overføre hit».

Etter mye press og en revurdering av Statens Filmkontroll fikk en nedklippet versjon av «Bonnie and Clyde» omsider premiere på norsk kino 29. april 1968. Mens VG ga en sekser på terningen, var Adresseavisens anmelder «Peruso» tydelig noe ambivalent til det han fikk se i Filmteatret. «Etter som den norske filmsensuren først og fremst legger vekten på å stanse filmer som idealiserer vold og brutalitet, er det ikke godt å skjønne hvorfor denne filmen ikke skulle bli stanset. For her er drap og selvtekt ikke bare idealisert, men romantisert».

Av formildende omstendigheter trakk anmelderen fram at: «Men meget riktig skildres også Clyde som en tilbakestående ungdom, var han blitt testet, var hans åndelige alderstrinn antagelig ikke kommet høyt opp». Han var mer skeptisk til det han kalte «et lite erotisk hinderløp» i filmen: «Den opprinnelig impotente Clyde helbredes av Bonnie, etter at vi først har hatt seksualsymboler på rad».

Filmen fikk to Oscar-priser, etter å ha blitt nominert til hele 10, inkludert beste film, beste regi og beste mannlige og kvinnelige hovedrolle. Den tapte de gjeveste prisene for svakere filmer som «Natten var het», «Gjett hvem som kommer til middag» og «Rebell i lenker». På kinotoppen i Trondheim i 1968 havnet «Bonnie and Clyde» som den nest mest sette filmen, bare slått av den norske filmen «Det store spillet». Den var et krigsdrama regissert av Knut Bohwim, basert på Per Hanssons bok, med filmmanus av Sigurd Evensmo. Altså samme mann som først sørget for at «Bonnie and Clyde» ble totalforbudt i Norge. I dag nyter «Bonnie and Clyde» fortsatt fortjent ry som en udiskutabel klassiker og en banebrytende film. Dens innflytelse på motebildet i Trondheim har kanskje blitt noe mindre med åra.