Etter 44 år på Trøndelag Teater takker Ragnhild Sølvberg av med en personlig forestilling på Theatercaféen. «Streif av tid» er en blanding av personlige minner og tanker og opplesning av forfattere som har betydd mye for henne både som kunstner og personlig – med musikalsk backing av Henning Sommerro.

Sølvberg har i forestillingen dels base på scenekanten, dels på lesestolen. Hun beveger seg sprettent rundt – og har det forventningsfulle, ertende smilet som har fulgt henne gjennom et langt og rikt liv på scenen.

Og sikkert helt siden den lykkelig barndommen hun ikke turte snakke høyt om i 70-tallets teatermiljø. Men det gjør hun lunt og flott i sin avskjedsforestilling, pappajenta som begynte å spille piano fra hun var fire, som ble distrahert av Cooly, Cola og Sossen Krohg på Club 7 og flyttet til Stavanger som skuespillerelev ved Rogaland Teater.

Kjærlighet og teaterambisjoner førte henne videre til Trondheim. «Her blir alle skilt», advarte folk. Men ikke Ragnhild; som forteller med innlevelse mens det muntre steinansiktet Henning Sommerro er den lydhøre og til tider på grensen til atonale akkompagnør.

Emily Dickinson. Karen Blixen og Charlotte Brontë har vært viktige for Sølvberg, som leser utdrag fra alle tre forfatterne; og også klarer å binde dem tematisk sammen. Det er både en intellektuelt og emosjonelt godt sammensatt forestilling, men den treffer sterkere når den er personlig enn når hun leser noe fragmentariske tekstbrokker.

Hun siterer Søren Kirkegaard og Inge Eidsvåg, snakker om erindringens forunderlige kraft, om lidenskap som ligger i muligheten. Men mer fascinerende enn programerklæringer er det å høre om de gangene sceneskikkelsene hun gestaltet møtte hennes eget privatliv, og omvendt, og om hvordan hun som ung og arrogant nybakt skuespiller så ned på de eldre som gikk på autopilot».

Det hadde vært morsomt å høre hvordan hun ser på den yngre generasjon nå, men tipper dommen er mer generøs. Det er i hvert fall morsomt for alle parter at 44 gode år på Trøndelag Teater er blitt avrundet av så fine forestillinger som «I grevens tid» og hennes monolog «Oskar og den rosa damen». I begge viser Sølvberg scenenærvær, smittende energi og innlevelse som vil bli savnet.

Det er en god følelse å ønske seg mer av den mest personlige delen av en forestilling, men en rar følelse å skulle avgi terningvalør. Det er som velge terningvalør på et liv. Det er altså ikke det jeg gjør her. Men i en god forestilling er lesesekvensene noe langdryge, det savnes generelt litt mer dynamikk – og en enda bedre utnyttelse av settingen. Om ikke Ragnhild Sølvberg selv synger, og om det ikke er rom for hele melodier, kunne kanskje forestillingen rommet noen lengre melodiske sekvenser; når først selveste Henning Sommerro sitter der.

Fint tospann: Henning Sommerro er musikalsk makker til Ragnhild Sølvberg på hennes avskjedsforestilling. Foto: Trøndelag Teater