Chris Thompson har låter, og han kan synge dem. I hvert fall vanligvis.
Lørdag kveld var han med sitt faste backingband Mads Eriksen Band den desiderte hovedattraksjon på Nidaros Blues. Salen var tettpakket og full av forventning, av feststemte folk i sin beste alder som ønsket seg tilbake til sin bristende ungdom, med Chris Thompson som sang- og tonefølge.Tilbake til 70-tallet, tilbake til da Thompson var vokalist i Manfred Manns Earthband, tilbake til låter som «Davy's On The Road Again»» og «Blinded By The Light».
Rørende brødrene Alvin
Folk hygget og koset seg, selv om det fort var tydelig at Thompson ikke hadde lagt opp til et greatest hits-show. Men etter at konserten hadde vart i en time, og han ikke hadde vært innom noen av de låtene 95 prosent av publikum var kommet for å høre, var stemningen i ferd med å snu fra avventende til resignert.
Da satte Thompson og gjengen inn turboen, tok allsang-drageren «Mighty Quinn», sin store hit som låtskriver «You're The Voice», «Spirit In The Night», de to nevnte superhits og flere favoritter på rappen. Publikum fikk sin dose, glisene var brede, allsangen runget.
Festivalstart med bunnsolid duo
Men jeg tror nok dette ville blitt en større konsertopplevelse om de største favorittene var mer integrert i showet, om ikke konserten var så hardt inndelt mellom de låtene som artisten ønsker å spille, og de han må spille. For det var mye bra konserten gjennom, men både de mest kjente og de mindre kjente låtenes kvaliteter ville vært tydeligere om publikum hadde fått litt utløp for den sterke mimre-trangen litt tidligere i konserten.
Før allsangsekvensen på slutten var konserten en blanding av ganske nye låter og ganske kjente eldre låter som Thompson har gjort til sine «Lies (Through the Eighties)», «Demolition Man», «Father Of Day, FatherOf Night», «Don't Kill It, Carol» og så videre.
Slipper sydvest på Nidaros Blues
Bandet, med en av landets mest finstemte gitarister Mads Eriksen i front, gjorde en bra job - i hvert fall om en ser bort fra en noe ufokusert start. Bandet kler låtene best når de har stramme tøyler, når de ikke henfaller til uttværet discojazzfusion-jam som i midtpartiet på «Demolition Man». Men tangentmann Gunnar Bjelland hadde lurt inn et par søte små «sitater» fra Keith Emerson gjennom konserten for å hylle sin avdøde kollega, og det var lekkert krydder.
Suksessformularet til Thompson har hatt utgangspunkt i gode, men ikke de aller mest kjente, låter av de beste låtskriverne, Dylan, Springsteen, Sting osv. Rundt disse har han bygget egne versjoner med sin formidable stemme som fremste våpen. Dette har vært et slitesterkt formular, i tiår etter tiår. For et par år siden var han i Trondheim og gjorde en intens medley med bare de mest kjente låtene, og det var en energisk maktdemonstrasjon.
Men hva så de kveldene når stemmen ikke lystrer, når de krevende høye tonene blir som rustne kvekk?
Uheldigvis for Thompson og hans publikum, hadde han en sånn kveld lørdag. Han prøvde gjennom hele konserten, mannen er helprofesjonell. Men hans viktigste våpen sviktet ham denne gangen.