Stakkars Jay Z.
Fra det øyeblikket Beyoncés nye album «Lemonade» ble sluppet løs på verden, først som en timelang film lørdag kveld, har verden fått innblikk i sanger som må ha skapt småklam stemning rundt søndagsmiddagen hos ekteparet Knowles/Carter. Brorparten av tekstene mer enn antyder nemlig et ekteskap truet av løgner og utroskap, og Beyoncé er luta lei av å bli tatt som en lettlurt selvfølge:
«Who the fuck do you think I is? / You ain't married to no average bitch boy / You can watch my fat ass twist boy / As I bounce to the next dick boy / And keep your money, I got my own / Get a bigger smile on my face, being alone» snerrer hun på «Don't Hurt Yourself», mens hun på «Sorry» sier det like ut: «Suck on my balls, pause, I had enough». Store deler av «Lemonade» framstår som noe av et karakterdrap på ektemannen.
Overrumplende nok. Vi hadde blitt lurt til å tro at Beyoncé hadde større anliggender, at hun var ute på et tokt for å redde verden. Hennes forrige album ble feiret som et feministisk manifest, og februarsingelen «Formation» gikk enda lenger i politisk retning, med sin insisterende pirking i betente rasespørsmål. På «Lemonade» er «Formation» flyttet helt til slutt, hektet på nærmest som et malapropos til albumets øvrige tematikk og grunnstemning.
Tematikken forsterkes i den medfølgende filmen, der musikkvideoer brytes opp gjennom sekvenser med kraftfulle, potente dikt av den somalisk-britiske poeten Warsan Shire, dikt som understreker med all tydelighet hva dette handler om. Pressemateriellet er vagt, det går ikke lenger enn å anerkjenne at albumet er basert på «every woman's journey of self knowledge and healing», mens albumtittelen er hentet fra et sitat fra Jay Zs bestemor på 90-årsdagen: «I was served lemons, but I made lemonade».
Beys frigjørings- og uavhengighetsprosjekt fortsetter altså med uforminsket styrke. Likevel er jeg umiddelbart litt skuffet over at hun skalerer det hele ned til et tilsynelatende mer trivielt nivå, der vår lykke avhenger av enkeltmenneskets svakhet og styrke heller enn strukturer og kultur. At albumet litt over halvveis endrer karakter, når krigserklæringene fisler ut og erstattes av tilgivelse og nye sjanser, kan også leses som en litt for kjent fortelling om hvordan kvinnen tilgir, faller inn i rekkene igjen og verden fortsetter som før: «True love breathes salvation back into me / With every tear came redemption / And my torturer became a remedy» («All Night»).
Det er bare å vente på kronikkene om hvorvidt «Lemonade» er en historie om kapitulasjon eller den ultimate demonstrasjon av styrke og makt. Hvem sitter igjen med «the upper hand» etter denne renselsen? Uansett grunnholdning oppleves sangene likevel råere, nærere og på et personlig plan mye mer risikable enn den litt overpyntede slagord-feminismen fra forrige album. Særlig i samspill med filmen lykkes hun også forbausende godt i å gjøre sin egen kamp til allmenngyldig metafor. «Lemonade» framstår også som et nådeløst utleverende ærlighetsprosjekt av Knausgårdske proporsjoner, der konsekvensene er underordnet kunsten (eventuelt er det hele noe av det mer avanserte og kløktige innen pr verden har sett).
Musikalsk er ikke albumet det enkleste å få tak på, likevel kanskje hennes mest mangfoldige og spennende. Der «Beyoncé» var et glinsende beist, uangripelig state of the art på alle vis, er «Lemonade» mer nedpå, skitnere og mer organisk, i større gjeld til artistens sørstatsrøtter. Hennes første countrylåt «Daddy Lessons» (der faren behandles med samme ambivalens som ektemannen) er vel ingen klassiker, da kommer hun heldigere ut av de illsinte og rocka samarbeidene med Jack White («Don't Hurt Yourself») og Kendrick Lamar («Freedom», den eneste låten som går i fotsporene til «Formation»). Diplo-produserte «Hold Up», der doo-wop møter afrobeat, er en fulltreffer. «Sandcastles» må være en av Beyoncés aller såreste vokalprestasjoner, mens forsoningslåten «All Night» har albumets aller flotteste musikk.
I om mulig enda større grad enn «Beyoncé», demonstrerer «Lemonade» at det finnes få mer konseptuelt interessante og tankevekkende albumartister i verden akkurat nå. Så vil tiden vise om «Lemonade» blir stående sammen med Marvin Gayes «Here My Dear» som et av soulmusikkens ypperste skilsmissealbum – eller først og fremst som et bevis på musikkens terapeutiske og legende kraft.
Anmeldt av VEGARD ENLID
