Det er noe beundringsverdig grandiost over Yann Arthus-Bertrand drøyt tre timer lange dokumentar «Human» som får norsk kinopremiere med engelske undertekster. Den 70 år gamle fotografen, reporteren og dokumentarfilmskaperen har tidligere blant annet jobbet for National Geographic. «Human» kan på sitt beste fortone seg som en langfilmmiks av magasinet. Med spektakulære landskap sett fra lufta, og mennesker sett i øynene.
I arbeidet med filmen har Arthus-Bertrand besøkt et 60-talls land og snakket med rundt 2000 mennesker over hele verden. Bildene av natur og mennesker i arbeid og bevegelse er sett ovenfra, visstnok fra luftballong. De kan i enkelte sekvenser minne om en mer jordnær variant av Terrence Malicks «The Tree Of Life», gjennomsyret av visuell prakt og filmatisk fryd over blikket på verden.
Mens fugle- eller luftballongperspektivet er mektig og storslått, forsterket av musikk til bildene, er møtene med folk tett på, enkle og konsentrerte. Filmet mot nøytral bakgrunn, så historier, uttrykk og blikk taler for seg, samtidig som det går inn i et omfangsrikt kor av folk og historier som flimrer forbi. Til en svær historie om hva det innebærer å være menneske.
En film som strekker seg over drøyt tre timer, krever mye av filmskaper og publikum. «Human» har mange kvaliteter. Som film er den verken langsom eller vanskelig tilgjengelig. Likevel kan den oppleves som både for lang og for kort ut fra hva den forteller og hvordan. Intervjuene med mennesker av mange slag er redigert sammen etter tema, slik at vi får sekvenser om blant annet sorg, krig, hevn, forsoning og kjærlighet.
Den tematiske struktureringen er fornuftig. Flere formidler sterke, rystende eller vakre historier, fortalt med en formidlingsevne som gjør inntrykk. Særlig siden mange av menneskene er typer vi sjelden møter i kinofilm. Filmen får sagt mye vesentlig om å være menneske, men med omfang og ramme som gjør at filmen havner et sted mellom litt om mye og alt om alt.
«Human» har mer slående kvaliteter i enkeltdeler enn i summen av dem. Kanskje hadde materialet tjent på mer tid og strukturering som tv-serie. Samtidig byr den på bilder av landskap og møter med mennesker som tåler stort lerret. Den fineste prestasjonen til Yann Arthus-Bertrander å lage en såpass oppløftende, håpefull film av historier til mennesker som har gjennomgått mye vondt og befinner seg på nedre del av samfunnsstigene.
